Jeg forstår at det ikke kan være et fullgodt hjertekirurgisk og
hjernekirurgisk tilbud på et hvert nes i landet, men det er helt
ubegripelig at et universitetssykehus ikke har det. Det er høyst forståelig
at en del av de mest kompliserte tilfellene må sentraliseres. Det er
høyst forståelig at det må være et tilstrekkelig pasientgrunnlag for at
kompetanse kan bygges opp og utvikles.
Samarbeidsavtalen mellom helseforetakene er nettopp tuftet på at Rogaland har et tilstrekkelig stort befolkningsgrunnlag og at det dermed er behov for et nevrokirurgisk døgntilbud. Tilbudet har eksistert siden 1976. Det var først da landet ble delt inn i helseregioner at det var behov for å tydeliggjøre en oppgavefordeling mellom Stavanger og Bergen. Stortinget har angivelig bestemt at nevrokirurgi skal samles på et sykehus i hver helseregion. Men de har tydelig gjort et unntak.
I forbindelse med fakkeltoget i Byparken fortalte brukere og fagfolk om
behovet for et fullgodt behandlingstilbud: vi har behov for en nevrokirurgisk avdeling i forbindelse med hjernerelaterte sykdommer som hjernesvulst, ved kroniske lidelser hos barn og voksne, ved akutte sykdommer som hjerneblødning og ikke minst i forbindelse med ulykker med hodeskader.
Det er styret i Helse Vest som har ansvaret for at samarbeidsavtalen
fungerer. Nå fungerer den ikke og det har den ikke gjort på lenge. Det siste året har knapt vært preget av samarbeid. Styret i Helseregionen har diskutert tolkninger av samarbeidsavtalen framfor å faktisk samarbeide. Det er håpløst at 350 000 mennesker skal være prisgitt at en samarbeidsavtale på et slikt vitalt område faktisk fungerer. Det handler om liv og død.
Det underlige er at styret i Helse Vest ikke har fått med seg dette. Det høres ut som om flertallet tror de behandler en sak om koordinering av busstakstsystemet mellom fylkene. Det er helt ufattelig at det pr. i dag ikke er et tilstrekkelig akutt-tilbud i helgene. Det er mulig å komme tidsnok til Bergen når sykdom og ulykker rammer i helgene. Men det er avhengig av at helikopteret har godt flyvær!
Løsningen ligger selvsagt i at SUS skal ha mulighet for å etablere en
selvstendig nevrokirurgisk avdeling. SUS skal opprettholde og utvikle det
tilbudet som har vært. Det skal være Stavanger Universitetssykehus som
rekrutterer og ansetter fagfolkene. Så kan det utarbeides en faglig
samarbeidsavtale som regulerer de mer kompliserte tilfellene av sykdom.
Jeg synes Framskrittspartiet skyter over mål i sin kritikk her i avisen sist
lørdag. Det blir drøyt når Ketil Solvik-Olsen hevder at “de rødgrønne burde
langskjemst over at de ikke klarer å skjære gjennom og ordne opp i forhold
til nevrokirurgien på SUS”. FrP har en eiendommelig evne til å tilsynelatende å komme seg ned på begge beina i de fleste saker.
La meg bare minne om at det var nettopp Fremskrittspartiet som gikk i bresjen for sykehusreformen, der staten overtok ansvaret for sykehusene. Mye tyder på at det er nettopp statens organisering av helseregioner som er kilden til konflikten mellom byene.
Det skal ikke bli den første konflikten. Jeg antar at når flere oppgaver enn sykehus er regionalisert vil konfliktene og overskriftene stå i kø: “Mer regionale kulturpenger til Bergen”, “Hordaland får alle veimidlene i år – kun smuler til Rogaland” og “Nye videregående skoler i Nord-regionen og skoler legges ned i Sør-regionen”!
Jeg tror konflikten om nevrokirurgien bare er en forsmak av hva vi har i vente når landet skal deles inn i ulike regioner som følge av “Soria Moria erklæringen”. Denne erklæringen er allerede i ferd med å gå ut på dato, så hva som gjelder og ikke gjelder er ikke godt å si.
Men regionsprosjektet er foreløpig ikke satt det side. Det bør det. Fordi
konflikten om nevrokirurgien handler om det mest sentrale i et demokrati: at
avgjørelsene i viktige tjenestetilbud skal taes av folkevalgte så nært
innbyggerne som mulig. I sykehusstyrene sitter politikere, men ikke
folkevalgte. Sykehusstyrene står ikke til ansvar overfor et kommunestyre
eller fylkesting. De står kun til ansvar for Helse- og omsorgsministeren.
Ministeren til ansvar overfor Stortinget. Stortinget har et betydelig
ansvar for sykehuskonflikten. Det hviler et helt spesielt ansvar på de stortingspolitikerne som vedtok sykehusregionaliseringen. Konflikten om nevrokirurgien viser nettopp en styringsform på avveier.
Jeg skrev en kommentar om sykehuset tidligere i år med overskrift: “Hvem
bryr seg om sykehuset”. Jeg skrev bl.a.:”Sykehusreformen har medført at
styringen av sykehusene har kommet i en demokratisk bakevje og det er nå
avgjørende at de nyvalgte politikerne som styremedlemmer kjenner sin besøkelsestid og krever mer ressurser til sykehusene. Men kravet må bli mer høylytt. Flere må bry seg " og videre " men vi kan ikke glemme sykehusene, enten vi snakker om det somatiske eller psykiatriske tilbudet. Det er byens og fylkets innbyggere som er pasientene på sykehuset”
Det er derfor trist at vi som lokalpolitikere bare blir tilskuere til konflikten om det nevrokirurgiske tilbudet på SUS. Fylkespolitikerne som er de regionale politikerne vi har, har allerede på dette sentrale politikkområde innrettet seg i en virkelighet uten makt og avgjørende myndighet. Vi folkevalgte skal være innbyggernes ombudskvinner- og menn.
Statsråden forstår ikke hva som står på spill og flertallsregjeringens partier utfordrer ikke egen statsråd. Det er da kun ordet uverdighet som står igjen i denne saken så langt. Styret har på kommende onsdag mulighet til å gi verdigheten tilbake i nevrokirurgitilbudet på sykehuset vårt. Den muligheten må de gripe. Hvis ikke har vi vendt tilbake til embetsmannsstaten.
Jeg skal forresten besøke min mor i Bergen i helgen. Det har vært planlagt lenge