Et miljøparti mindre?

I løpet av en liten uke har regjeringen kvittet seg med troverdigheten i det største miljøpolitiske spørsmålet i vår tid: – klimaendringene. Al Gores film En ubehagelig sannhet, som nettopp handler om de dramatiske endringene av klimaet på grunn av drivshusgassutslipp, har åpenbart hatt liten innvirkning på regjeringen med statsminister og miljøvernminister i spissen.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 17 år siden.**


Gasskraftverk som renser drivhusgassen Co2 fra første driftsdag var den Arbeiderparti-dominerte regjerningens store miljøprosjekt. Det ble avklart i Soria Moria- erklæringen i fjor høst. Men i dag, et år senere, gjelder ikke dette avsnittet i erklæringen! Nå er det ikke snakk om rensing fra første driftsdag. Nå gjelder det fra driftsdag nr.1460! Det er en bra prosentvis utslag i politisk løftebrudd.

For Sosialistisk Venstreparti er dette, om mulig, enda verre enn for regjeringen som helhet. SV gikk, som Venstre, klart og tydelig til valg på at gasskraftverk i Norge kun var akseptabelt med rensing av Co2-utslippene. SV fattet beslutningen om dette etter en debatt der diskusjonen dreide seg om det i det hele tatt skulle aksepteres bruk av gass til dette formålet i Norge.

Debatten gikk høyt i partiet i forrige uke da de drøftet om partiet skulle forlate regjeringen på grunn av nederlaget eller ikke. På fredag sier partiledelsen at utslipp av Co2 fra 2014 er en seier for miljøet! Men politiske løftebrudd er tydeligvis ikke som andre løftebrudd. De kan forklares av en partiledelse slik at velgerne kan få seg til å tro å det ikke var løftebrudd likevel. Det er tydeligvis Sosialistisk Venstrepartis strategi. Men partiet har minst fire troverdighetsproblem i kampen om rene gasskraftanlegg.

For det første har Sosialistisk Venstreparti en prinsipiell tilnærming til miljøspørsmål. De skriver i programmet sitt at: "Hovedutfordringen er at de rikeste av jordas befolkning belaster miljøet og ressursene så sterkt at de andre ikke får rom til velstandsvekst uten at jordas tålegrenser sprenges. På flere områder er disse grensene allerede overskredet. I tillegg rammer miljøødeleggelser dem som har minst mulighet til å tilpasse seg endringer hardest." Et eller flere gasskraftanlegg som skal spy ut Co2 i årevis før rensing, er ikke utrykk for Sosialistisk Venstrepartis eget prinsipp. De gikk i forrige uke den tunge veien fra prinsipiell miljøpolitikk til pragmatisk miljøpolitikk.

For det andre har Sosialistisk Venstreparti i opposisjon hatt en kompromissløs innfallsvinkel i miljøsaker. Det har til tider vært vanskelig å skille miljøvernorganisasjonenes saker og SVs miljøpolitikk! De gikk til valg på følgende postulat hentet fra programmet:
"Vi vil stanse byggingen av forurensende gasskraftverk, og satse på energisparing og energikilder som ikke forurenser". Partiet har tatt steget fra det kompromissløse til det kompromissfulle.

For det tredje har Sosialistisk Venstreparti endevendt sine konkret forslag. Miljøvelgerne som valgte å stemme på SV i fjor høst gjorde det ganske sikkert i tiltro til at enten fikk vi ikke gasskraft i det hele tatt eller så var det rensing fra dag en. Nå får vi et enormt gasskraftverk på Mongstad som slipper ut enorme Co2 mengder. Statoil mener primært at det ikke er mulig å få til før i 2016. Da har SV i praksis sagt ja til et forurensende kraftverk. Det partiet går inn for i regjering, er det stikk motsatte av det som står i deres eget program.

For det fjerde har Sosialistisk Venstreparti oversett miljøtruslene verden står overfor. Det er nettopp klimaendringene som er hovedtrusselen. Da Bondevikregjeringen gikk av i 2000, nettopp fordi han og hans statsråder med miljøvernminister Guro Fjellanger i spissen ikke ville tillate forurensende gasskraftverk, sa partileder Kristin Halvorsen sa: -"Dette er en avgang i ære". Det uttalte hun nettopp fordi hun visste så inderlig godt at verden ikke tåler nye store gigantutslipp av drivhusgassene. I dag sier hun at vi må tåle de til år 2014. Da kan det være for sent i følge ledende klimaforskere. SV har paradoksalt nok gitt etter for ønskene til oljenæringen og glemt miljøet!

Al Gores film om de menneskeskapte klimaendringene har et todelt budskap: 1) Det skjer nå klimatiske endringer av uvanlig karakter — vi opplever det allerede på kroppen, 2) De vitenskaplige forskermiljøene er enige om at vi selv er ansvarlige for klimaendringene på grunn av utslipp av CO2.

Den tidligere visepresisdenten i USA viser gjennom utallige eksempel hvordan politikken må endres, hvis det ikke skal få uoversiktlige konsekvenser for verden. Utstabilt vær bekymrer kanskje ikke nå, men det vil bekymre når uværet ødelegger byen du bor i? Den verste klimakonsekvensen som er varslet for oss her i Norge er muligheten for at golfstrømmen avtar eller forsvinner. Bare muligheten for at noe slikt kan slå til, burde få oss til endre våre valg og fatte riktige politiske beslutninger. I miljøpolitikk kalles dette føre-var prinsippet.

Al Gore bruker mye tid i filmen på å fortelle at vi kan klare det hvis vi faktisk vil. Vi må bare endre på en del av det vi oppfatter som naturlig i dag og i tillegg begynner å fatte moderne riktige beslutninger. Teknologioptimisme er et nøkkelord.

For Venstre er det klart: Vi kan tillate oss å vente på gasskraftverkene både på Mongstad, Fræna og Tjeldbergodden til renseteknologien er på plass. Det kan vi gjøre både av hensyn til vår egen økonomi og energiforsyning. Vi kan ikke tillate å bygge forurensende gasskraftverk nå, av hensynene til miljø-ødeleggelsene det representerer. Jeg skal la spørsmålet i overskriften bli hengende. Det er ikke Venstres jobb å konstatere. Det får dagens velgere og framtidas generasjoner avgjøre. Partilederen slapp katta ut av sekken da hun i en diskusjon med Venstres Gunnar Kvassheim i ukeslutt på NRK P1 på lørdag sa at Soria Moria erklæringen er en ting. "men i virkeligheten er det annerledes". Det er synd det skal være så stor avstand mellom visjoner og framtidsrettet konkret miljøpolitikk!

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 17 år siden.**