Helt ferske data tyder på at bruken av heroin i Europa kan være på vei opp igjen. «Vi må være på vakt sier,» leder av EUs narkotikabyrå Wolfgang Göts, og legger til at vi ikke kan overse den store trusselen som de store mengder heroin på verdensmarkedet utgjør. I Europa er det mellom 1,3 og 1,7 millioner narkotikamisbrukere av de tunge stoffene. Det forekommer minst 7000-8000 narkotikarelaterte dødsfall, og heroinoverdose er en av de viktigste årsakene. I Norge regnes det med at vi har om lag 5000 sprøytenarkomane.
Lidelsene disse tallene representerer for den enkelte misbruker og de pårørende er knapt til å forstå for utenforstående. Men det er forståelig at noe radikalt må skje i norsk narkotikapolitikk. Regjeringen har utarbeidet en egen opptrappingsplan for rusfeltet og for 2009 bevilget 300 millioner kroner ekstra. Det er god begynnelse, men opptrappingsperioden må forlenges og vi trenger en revidert plan snarest. Det handler om forbygging, behandling og rehabilitering.
Men det finnes en mindre gruppe narkomane, der forebygging er for sent, der utallige behandlingsopphold har vært forgjeves og der rehabilitering går på lavbluss. Der mye av håpet om en rusfri tilværelse er borte.
Samfunnet har ansvaret også for denne gruppen. Det er vanskelig å finne de rette tiltakene. Alt har vært prøvd. Det er her spørsmålet om å gi gratis heroin til de aller tyngste heroinavhengige kommer inn. Ideen fortoner seg som absurd for mange. Den tradisjonelle tanken i Norge har vært at rusavhengige skal gjøres rusfrie. For dem som er avhengige av ikke-legale rusmidler har kravet vært absolutt. Men dette har vært under endring de siste årene. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har akseptert bruk av gratis rusmidler som metadon og Subutex. Grensen over til heroin er forholdsvis liten. Noen profitterer ikke på LAR-behandling eller ganske enkelt ikke vil. Skal vi la de seile sin egen sjø?
Vi har latt mennesker leve i et samfunn på utsiden av det offisielle, der penger til det illegale stoffet skaffes til veie ved kriminalitet eller prostitusjon. Et liv i fornedrelse. Det er på tide å innrømme at dagens politikk ikke virker. Hvor mange liv og hvor mye menneskeverd har vi mistet på veien?
Venstre har gjennom mange år arbeidet for nytenkning i narkotikapolitikken. Vi har ført an for å endre narkotikapolitikken slik at vi bekjemper narkotikamisbruket, men ikke de narkomane. Vi har ført an for å bruke sosialpolitiske løsninger på sosialpolitiske utfordringer. Venstre vil ha økt fokus på rusproblemene fordi rusproblem ofte har sammenheng med psykiatriske lidelser. De som er avhengige av narkotika trenger behandling. Venstre vil derfor at den narkomane ikke skal straffes på grunn av avhengigheten sin, men tilbys behandlingsplass raskt. Målet må ikke bare være rusfrihet, men også et verdig liv for dem som ikke klarer å bli rusfrie. Det må gis gode behandlingstilbud, blant annet gjennom økt bruk av legemiddelassistert rehabilitering. Det må videre være en tett kobling mellom medikamentbehandling og sosial rehabilitering. Venstre vil jobbe for å utvide ettervernstilbudet, blant annet gjennom øk t satsing på arbeidstreningstiltak og det differensiert botilbud. Men la det være helt klart: Det viktigste er å forebygge og tidlig behandling!
Venstre har foreslått en prøveordning med utdeling av heroin til enkelte rusmisbrukere. Formålet er å skape menneskeverd gjennom mulighet til bolig og arbeid, hindre nyrekruttering samt å redusere dødstallene. Sveits og Tyskland har allerede en slikt forsøk, og det danske Folketinget har vedtatt å gå i gang med en ordning med utdeling av heroin i Danmark i 2009. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen støttet opp under forslaget sist uke og har som Venstre fått mange og kraftige reaksjoner. Argumentet som jeg ser gjentas oftest mot å prøve dette også i Norge er at man da skulle gi et signal om at man synes bruk av narkotika er greit. Det er etter min mening feil. Jeg er overbevist om at gratis heroin til de tyngste, eldste sprøytenarkomane, ikke er i nærheten av å være rekrutterende. Hvem vil i ti-femten år leve et uverdig, nedbrytende og vanskelig liv for å oppnå gratis heroin i trettiårsalderen?
Jeg mener samfunnet skal bruke tid på å tenke grundig igjennom hvordan vi legger til rette for utdeling av heroin. Spørsmålet jeg stiller er hva vi gjør når de tradisjonelle virkemidlene kommer til kort over denne gruppen. Svaret er utdeling av heroin i en setting der helse-, bo- og aktivitetstilbud er ivaretatt innenfor institusjonens vegger. I neste omgang er de enkelte i stand til å bo i egen leilighet med meningsfulle daglige aktiviteter og utdeling i ordnende forhold.
I årene fra 1997 og fram til i fjor har rundt 2500 mennesker i Norge mistet livet på grunn av overdoser. Dette er et nesten uvirkelig tall. For hver person er det familier og andre pårørende som sitter igjen. For hver skjebne er det en ufattelig mengde sorg og elendighet. Vi ligger fryktelig dårlig an i forhold til det øvrige Europa. Mens gjennomsnittet i EU-landene er 18,3 overdosedødsfall per million innbyggere, er tallet i Norge hele 48,1. Det ville i de aller fleste tilfelle politisk sett blitt konstatert som katastrofetall.
Venstre har pekt på en ny narkotikapolitikk i sin alminnelighet og helt nye tiltak for de aller mest utsatte i sin særdeleshet. Vi har fått god oppfølging av statsråden. For vi stiller oss det samme spørsmålet: På hvilket annet område i samfunnet ville vi mer eller mindre akseptert at vi mistet 2500 menneskeliv på ti år?
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis, her >>