Stavanger er Europas største trehusby. Dette gode bomiljøet er også kulturminner som omgir oss og som betyr mye for byens særpreg og identitet. Mange byer misunner oss en så klar egenart, og med god grunn. Stavangers identitet og særegenhet er en stor fordel. En by som skiller seg ut er spesiell og spennende. Det hviler derfor et helt spesielt ansvar for Stavanger kommune å sikre at det utarbeides en brannsikkerhetsplan for hele trehusbyen. I dag er det gode planer og tiltak for Gamle Stavanger, Sjøhusrekken i Vågen og for den tetteste bebyggelsen i sentrum. Men det er ikke tilstrekkelig.
Rådmannen skriver i et notat til formannskapet sist torsdag at brannen i Smedgatekvartalet ikke gir kommunen faglig grunn til å avvike strategien i det brannforebyggende arbeidet som er valgt. Det kan så være. Men det må være åpenbart at områdene som særskilt brannsikres må utvides og at dette arbeidet intensiveres. Det er vel så mye et politisk anliggende. Det er flere områder i Stavanger som kan sammenlignes med for eksempel Gamle Stavanger: hele Smedgatekvartalet, Blåsenborg-området, ABC kvartalet og ikke minst andre områder der trehusene står inntil hverandre og utgjør et kvartal. Både Storhaug og Våland har flere slike områder. Rådmannen sier nettopp i det samme notatet at strategien har vært «å forhindre at brann i et hus stifter brann i mange hus rundt (spredning av brannen)». Da er det av avgjørende betydning at disse kvartalene blir lokalisert og dokumentert. Raskt! Tiltakene er mange og ulike og skal tilpasses områdenes særegenhet: boligsprinkling, direkte brannvarsler, sikre ildsteder, sikkert elektrisk anlegg, søppelhåndtering, brannposter, orden og ryddighet rundt hus og i «gårdsrom» og varmesøkende kamera. Apropos varmesøkende kamera: NRK Rogaland melder sist uke at et slikt kamera plassert ved Gamle Stavanger ikke har virket på syv år. Slikt er bare pinlig og må rettes opp umiddelbart.
En brannsikkerhetsplan som omfatter hele trehusbyens 8000 bygninger er ingen garanti for at det kan bryte ut branner, men det er garanti for at samfunnet har gjort det som er mulig å gjøre for å forebygge og bergrense omfang av en eventuell brann. Det er en forpliktelse som hviler på hele Stavanger-samfunnet som «eier» av Europas største trehusby.
Brannårsaken i Smedgata kvartalet er ikke kjent. Men uansett hva som er årsaken til brannen, er den en påminnelse om at vi ikke har gjort tilstrekkelig for å forebygge branner i storparten av trehusbyen.
Brannen i Smedgatekvartalet kunne gått så mye verre for beboerne. Men et dyktig og samordnet brannvesen gjorde en formidabel innsats som forhindret ytterligere spredning. Husrekkene og kvartalene ligger tett i dette området. Et område som var foreslått revet på slutten av 80 tallet. I Stavangers historie er dette kvartalet helt spesielt. Smedgatekvartalet, eller Pedersgjerde som det opprinnelig het, er fra 1840-årene og var en del av de første områdene som vokste fram utenfor de gamle bygrensene. Kvartalene inneholder mangfoldig og særegen Stavanger-historie. Dette er noe av det mest verneverdige vi har i Stavanger. Gatenavn som Asylgata, Smedgata og Brødregata, forteller noe av historien. Området har minner fra kvekere, thranitter og Asbjørn Klosters tilhengere. Det var i disse kvartalene Stavanger Aftenblad-grunnleggeren Lars Oftedal trødde sine barnesko. I kvartalet som brant skal det finnes en gjenværende autentisk smie, og ett av husene skal ha blitt benyttet til politistasjon og arrest.
Jeg fikk min politiske oppvåkning i betydningen av å verne sentrale historiske områder og bygninger i Stavanger gjennom kampen å sikre dette området for framtiden. Tidligere byantikvar Unnleiv Bergsgaard var en viktig og avgjørende medspiller. Venstres iherdige engasjement for å ta vare på trehusbyen startet i «moderne tid» nettopp gjennom denne kampen. Det er betryggende at dagens byantikvar Anne Margrethe Skogland er kompromissløs i sine uttalelser når hun sier at rehabiliteringen av de brannskadede husene skal føres tilbake til slik de var. Det er ikke tvil om at det har skjedd en stor endring i den politiske holdningen til trehusbyen. I dag har jeg knapt hørt en politiker hevde at området skal rives etter den tragiske hendelsen sist tirsdag. En skal ikke gå så mange årene tilbake i denne byen før det ønsket hadde blitt hevdet med politisk tyngde, tror jeg ?
Brannen er en påminnelse til byens politiske og administrative myndigheter, til brannvesen og riksantikvar. Men den er først og fremst en påminnelse til oss som eier et av de 8000 husene. Det er all grunn til å sjekke om det elektriske anlegget er godkjent, at slokkeutstyret er intakt og at batteriet i røykvarsleren er i god stand.
Husene vi eier er selvsagt vår egen forpliktelse å sikre, så ikke personskader og skader på bygningene oppstår. Den lille brannsikkerhetsplanen for hvert enkelt hus er huseiers ansvar. Den store brannsikkerhetsplanen for hele trehusbyen er en offentlig oppgave å sikre. Planen fanger i dag kun opp noen sentrale områder. Planen må snarest utvides til å gjelde hele trehusbyen. Det er både et privat og offentlig anliggende å sikre at vi tar vare på Stavangers unike trehusbebyggelse. Venstre tror på et slikt offentlig /privat samarbeid der vi bidrar gjensidig. Trehusbyen er vårt felles ansvar.
Denne kommentaren har også vært publisert i Roagalands Avis, her >>