Tobakksskadeloven ble heftig debattert i Stavanger forrige uke. Helsesjef Egil Bjørløw har sendt ut brev til 15 utesteder i Stavanger hvor det klargjøres at det ikke lenger er tillatt å røyke i bakgårder og inngangspartier. La meg slå fast at helsesjefen i sine vurderinger legger et helsemessig perspektiv til grunn og at helsesjefen i 1988 fikk delegert myndighet til å stille denne type krav. Jeg synes at noen av den sterke kritikken han er møtt med er urimelig. Han gjør jobben sin! Nå skal lokalpolitikerne gjøre sin. Hvis det kommer klager.
Det er selvsagt lov å klage på slike påbud. Det er lov å begrunne hvorfor et utested mener at pålegget er urimelig. Ikke urimelig i generell forstand, men i henhold til tobakksskadeloven. Det er rundskriv fra Helsedepartementet i 2003 som ligger til grunn for helsesjefens begrunnelser: «Uteservering reguleres ikke av tobakksskadeloven § 6. Det er som nevnt røyking i «lokaler» som reguleres. Røyking i serveringen ute må imidlertid skje på en slik måte at luften inne er røykfri. Enkelte tilfeller av uteservering vil derfor indirekte være omfattet av tobakksskadeloven § 6.»
Eventuelle klager havner på kommunalstyret for levekår sitt bord. Politikerne skal vurdere helsesjefens vurderinger opp mot klagernes innspill. Klagerne skal selvsagt ha krav på at klagen vurderes på et fritt grunnlag. Lovverket, forskrifter og retningslinjer er ikke krystallklare på dette feltet, derfor må klagene behandles individuelt.
Men lett blir det ikke. En bakgård i Stavanger er tydeligvis ikke en bakgård i Bergen eller på Grünerløkka. Overlegen i bydelen i Oslo sier til Stavanger Aftenblad at det ikke oppfattes som et problem at det røykes i bakgårder eller inngangspartier. Fra Bergen sies det at rammebetingelsene bør avgjøres lokalt. Men en bakgård er en bakgård og skadelig passiv røking er skadelig passiv røking og tobakksskadeloven er tobakksskadeloven. Jeg ønsker ikke å bidra til at vi skal ha et regelverk i Stavanger som skal defineres på utsiden av lovverket, med andre ord være strengere enn loven. Det som skal være gjeldende praksis i Stavanger skal selvsagt være tuftet på loven.
Kommunalstyret for levekår tok retningslinjene på dette feltet til enstemmig orientering i juni 2008, og i august 2008 behandlet vi klagesaker fra Hall Toll og Kafe Ankeret. Uteserveringsrommet var etter helsesjefens mening som et innerom å regne. Utluftingen var generelt for dårlig i henhold til lovens krav. Flertallet i kommunalstyret var enig i den vurderingen. Vi foretok den gang en grundig runde med møter, befaringer, gjennomgang av klagemuligheter og retningslinjer. Det var de to første enkeltsakene som kommunalstyret behandlet etter tobakksskadeloven. Saken gikk videre til Fylkesmannen som bekreftet helsesjefens pålegg og det samme gjorde første rettsinstans. Saken er anket og det foreligger ingen rettskraftig dom pr. i dag.
Denne dommen burde kommunen ventet på før vi gikk i gang med å ta fatt på de øvrige stedene. En slik rettslig avklaring ville gitt en henvisning på om (paradoksalt nok) et uterom er et innerom i lovens betydning. Ingen er tjent med at flere går til sak mot kommunen.
Jeg er rimelig sikker på at uteområdet til Hall Toll faller innenfor paragraf 6 og jeg er rimelig usikker på om alle 15 påleggene faller innenfor samme paragraf. Dersom vi stenger de fleste av skjenkestedenes bakgårder og inngangspartier for røyking og uteservering blir definert som inneservering kan en virkelig stille spørsmål om hvor røykerne kan få tatt sin lovlige røyk. «Røykerne har blitt mobbet nok nå og fortjener å få litt fred», sier professor i sosialmedisin til Stavanger Aftenblad. Røykelovens far Dagfinn Høybråten (KrF) sier ifølge NRK Rogaland at «helsesjefen i Stavanger sitt forbud mot røyking i bakgårdene til flere utesteder kan være for strengt». Hvis alt skjenkeareal blir definert som inneareal, må vi virkelig tenke oss om hvor vi skal henvise røykerne. I egen buss til Byhaugen? På et eller annet godkjent uteareal må det være lov til å røyke, uten at vi definerer et hvert uteareal som inne!
Jeg antar at av de 15 utestedene er det noen som med enkle grep vil tilpasse seg kravene, andre vil klage. De skal få sin rettmessige behandling. Jeg sliter ikke med å si nei til røyking i et uterom som blir bygget/ombygget så til de grader at det er ubehagelig som ikke-røyker å spise og drikke i rommet. Jeg sliter en tanke mer med at det skal være ulovlig å stå på utsiden av et skjenkested å ta seg et en røyk og jeg sliter i enda mindre grad med at det røykes i en bakgård med himmelen over. Jeg innrømmer som ikke-røyker at det får være grenser for hvor vanskelig vi skal gjøre det for røykeren som besøker et utested i Stavanger.
I samfunnet vårt har vi helsemessige utfordringer i massevis. Vi har mange som lider som følge av alkoholmisbruk, folkehelsen er generelt dårligere som følge av inaktivitet og dårlig kosthold, for mye sukker osv. Da kan man jo undre seg på hvorfor det er kampen for ikke-røykeren som skal inn på et utested som er den viktigste prioriteringen for øyeblikket. Jeg bare reflekterer. Så blir det en annen tid til konklusjoner.
PS! Det slår meg i skrivende stund at min kone røyker ved inngangspartiet til huset vårt, og noen ganger i bakgården. Hm … Jeg bør kanskje sjekke rutetidene til Byhaugbussen? 🙂
Kommenteren har også stått på trykk i Rogalands Avis, her >>