Kommentar: Den liberale velferdsstat

Venstres Per A. Thorbjørnsen har ledet Venstres velferdsutvalg. Forrige helg endte det arbeidet med et veldferdsprogram som ble vedtatt av Venstres landsmøte. Les om hans tanker og refleksjoner om dette arbeidet.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**

Brosjyrebilde 2011: Velferd

Foto: Venstre

Per A. Thorbjørnsen, landsmøte 2012

Foto: Kenneth Gjesdal

Jeg ble valgt inn i bystyret i Stavanger i 1983 som vararepresentant. Siden har lokalpolitikken blitt min arena. Jeg har lang og god erfaring fra møter med partifeller, med kollegaer fra andre partier, med organisasjoner, og viktigst, med mennesker som sliter.

Jeg er beæret over å ha ledet Venstres helsepolitiske utvalg. Det har vært inspirerende at lokalpolitisk arbeid kan være grunnlag for sentrale oppgaver. Erfaringer fra Stavanger har satt avtrykk i Venstres helsepolitikk.

Venstre har gjenreist den sosialpolitiske velferdsfanen. Grunnvollene for Norge som velferdsnasjon ble lagt av Venstre. Vi har hatt et eierforhold til utviklingen av velferdsstaten fra dag en. Nå har vi en forpliktelse til å fornye politikken.

Denne forpliktelsen har vi ikke har tatt alvorlig nok. Lars Sponheim sa i sin siste landsmøtetale at han angret på en ting: at ikke kampen for de svakeste hadde fått en større sentral plass i Venstre. Det ble en vekker. Vi skal tilbake.

Grunnlaget for sykepenger, pensjoner og uføretrygd ble gjort for om lag 120 år siden i Venstreregjeringer. Åttetimersdagen var et Venstre-prosjekt. I rommet mellom enkeltmenneskets ansvar og frihet og fellesskapets ansvar og forpliktelser hviler de gode løsningene, som de gjorde den gang, som de gjør i dag, og som de gjør i morgen.

På den helsepolitiske hjemlige scene er det stille. Ytterst stille. En av de største helsereformer rulles i disse dager ut i landets 429 kommuner. Men Regjeringen sier lite. Og jeg skjønner det.

Det er noe keiserens nye klæraktig over samhandlingsreformen så langt. Det er en retningsreform sies det. Det er for tidlig å trekke konklusjoner. Selvsagt er det også lysglimt. Men i det store bildet er det grunn til uro sett fra et lokalpolitisk ståsted. KS har regnet ut at det er sendt ut 80 millioner i regninger til kommunene fra sykehusene de tre første månedene til nå i år. I dag er det ganske sikkert over 100 millioner.

Hva i all verden er meningen med denne pengeforflytningen? Hvor i all verden ligger helseeffekten? Mye tyder på at det medfører kun pasientforflytning og økt byråkrati. Venstre vil løfte fram hovedintensjonene i reformen: at veksten skal komme i kommunene, økt fokus på forebygging og at tilbud utbygges der folk bor.

Venstre vil være helt klar på at når samhandlingsreformen skal implementere rus og psykiatri, kan vi ikke gjøre det i samtlige kommuner samtidig. Vi må ta oss tid. Vi må ha prosjekter, vi må ha pilotforsøk. Vi må vite hvilke tiltak som virker. Vi skal ta imot ferdigbehandlede fra psykiatri og rus fra dag en. Mange av dem vil ikke være i stand til å dra rett hjem etterpå. Det blir en kjempeutfordring for mange kommuner. Her må vi gå varsomt fram. Vi kan ikke sette systemet framfor enkeltmennesket.

Venstre har sett det som strategisk og viktig å ta noen steg videre på vår politikk innen sykehus, rehabilitering, psykisk helsevern, unge funksjonshemmede og for den saks skyld eldreomsorg og løfte oss på disse områdene slik at Venstre også her framstår som nytenkende og radikale.

Derfor er «Nasjonal sykehusplan» inkludert organisering og sykehusdefinisjoner, viktig. Men Venstre ønsker mer. Økt tilskudd til helseforskning, videreføring av samhandlingsreformen, rehabilitering, psykisk helsevern, kamp mot unødvendig byråkratisering, eldreomsorg, økt bruk av velferdsteknologi.

Venstre har nå et oppdatert program på kreftbehandling, på nye behandlingsformer. Jeg slår gjerne et slag for et nordisk protonsenter — som er blant annet er den mest effektive og skånsomme strålebehandling som finnes. I dag må mennesker sendes til USA for å få en slik behandling. Venstre ønsker en helhetlig helsepolitikk. Det handler om å snakke varmt og empatisk så vel i forhold til den demente, til kreftpasienten, unge funksjonshemmede som rusmisbrukeren.

Ja, vi blir flere eldre, særlig etter 2025. Men det er ikke gitt at vi trenger dobbelt så mange sykehjemsplasser og dobbelt så mange som jobber i hjemmesykepleien. Dagens eldre er friskere enn forrige generasjon og eldre for bare ti år siden brukte flere kommunale tjenester enn dagens eldre. Bedre levekår, bedre folkehelse, bedre behandlingsmetoder, bedre rehabilitering fører til mindre behov for tiltak og tilbud. En kommune som har god dekningsgrad av sykehjemsplasser kan ha en dårlig eldreomsorg hvis hjemmesykepleien knapt har ressurser og en kommune som satser stort på hjemmesykepleie og få sykehjemsplasser kan ha en god eldreomsorg. Og, som den danske kommunen Fredericia har vist, kan et ytelsessjokk i starten av et tilbud gi bedre livskvalitet og utsettelse av sykehjemsplass for den enkelte og reduserte utgifter for kommunen. Det er mange veier til Rom. Men det viktigste er likevel at kommunene er forberedt. Kommuner som ikke har en langsiktig strategisk plan for omsorgstilbudet i 2025 svikter sin oppgave.

Og det nytter: I landsmøtet i fjor ønsket Venstre å sikre en grundig evaluering av ansvarsloven av 1992 — den såkalte PUH-reformen. Vi ville se om vi har nådd målene: bolig, arbeid, fritid og tilrettelegging. Vi ville ha en levekårsundersøkelse for denne gruppen og deres pårørende. Trine Skei Grande fremmet representantforslag på Stortinget. I dag er det vedtatt.

Venstre lanserte på landsmøtet i helgen en velferdskampanje. I ukene framover skal Venstre-folk over hele landet besøke omsorgs-Norge, for å få innspill til hvordan vi kan skape framtidens omsorgssamfunn, og for å finne tiltak som kan skape en verdig omsorg som setter folk først. Det gleder jeg meg til.

Les kommentaren hos RA

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**