Det er to ganske ulike utstillinger i Stavanger denne uken. Ikke den type utstillinger du går og ser på i kunstgallerier. Men utstillinger, som ved hjelp av enkle symboler, river i oss og som må få oss til å tenke på hvilken verden vi lever i. Utstillinger som i stor grad handler om hvilke forhold barn vokser opp under og oss voksne og vårt ansvar.
Utstillingene er helt ulike. Den ene er et feltsykehus på Domkirkeplassen i regi av «Leger uten grenser». En enkel båre med hull i sånn omtrent på midten. Pasienten som båren er tilrettelagt har kolera. Men den har også plass til to barn med malaria. I Afrika sør for Sahara dør to barn under fem år av malaria hvert minutt, til tross for at dette er en sykdom som enkelt kan forhindres ved bruk av impregnerte myggnett.
Den andre utstillingen er «Hvis klær kunne fortelle». Initiativtaker og familieterapeut Øyvind Aschjem har i løpet av de siste to årene samlet inn klær og gjenstander som tilhører voldsutsatte barn for å dokumentere lidelsen de er blitt påført. Resultatet er blitt en utstilling. Blant de 20 plaggene er det ett som ikke er anonymisert. Det er en hettegenser som tilhørte åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad. Christoffer døde av skadene han ble påført av sin stefar. Det er mormor som har gitt genseren til utstillingen.
I fortsettelsen er det denne utstillingen jeg først og fremst vil kommentere. Men det slår meg at utstillingen på Domkirkeplassen handler om å sikre at det er nok helsepersonell som reiser ut til kriser og katastrofer og områder med hungersnød som ofte er kjente for oss gjennom media. Utstillingen på Skagenkaien handler ikke primært om behovet for fagfolk, men om den manglende oppmerksomheten. Fokuset er ikke innstilt. Vi ser ikke det som skjer rundt oss. Det er vårt alles ansvar.
I hver skoleklasse i Norge er det i gjennomsnitt to barn som har vært utsatt for vold, vært vitne til vold eller vært utsatt for seksuelle overgrep. To i hver klasse som skal slite hardt for å komme gjennom livet, med eller uten mén. To i hver klasse som skal slite med sine relasjoner, til voksne, til kjærester til, etter hvert, egne barn. Med mindre vi ser dem, og de får tilstrekkelig hjelp. Det totale omfanget av barn og unge under 16 år som er utsatt for vold er uklart. Men Justisdepartementet har anslått at så mange som 100.000 barn er vitne til vold eller selv blir utsatt for vold hvert år. Antall anmeldelser til politiet for vold i familien økte med hele 500 prosent fra 2006 til 2010, fra 487 til 2.474 anmeldte saker. En undersøkelse fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, anslår at mer enn 22.000 barn har vært utsatt for grov vold mer enn ti ganger. «Jeg må leve resten av livet med at jeg ikke slo alarm. Den skylden må jeg leve med», sa Christoffers mormor, Ragnhild Jørandsen Gjerstad da utstillingen åpnet i Stavanger sist uke. Det er ofte dette det handler om. At ingen slo alarm før det var for sent.
Redd Barna sier at vold mot barn er et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblemer. Mange barn og unge lever med daglige fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Temaet er svært tabubelagt, og forbundet med fortielse, skyld og skam. Vold og overgrep påfører barna smerter og skader og i noen tilfelle skader som varer livet ut.
Grunnen til at det blir så tabubelagt, så vanskelig, er nettopp at det som oftest skjer i hjemmet. Hjemmet og familien er den arenaen hvor de fleste barn har det trygt. Samtidig er altså hjemmet det stedet hvor vold mot barn foregår i det skjulte og over lang tid uten at det oppdages. Spedbarn og småbarn er en særlig utsatt gruppe. Enhver form for vold, overgrep og krenkende handlinger kan gi svært uheldige konsekvenser for barnets vekst, utvikling, helse og livskvalitet.
Terskelen for å gripe inn i andre familiers anliggende er ofte høy, og mange barn lider i stillhet bak hjemmets «beskyttende» vegger. Barn trenger ansvarlige voksne. Barnehagene og skolene har et helt spesielt ansvar. Det kom 8.443 voldsmeldinger i 2010. Kun syv prosent av meldingene kom fra barnehagene.
Det var sterkt å gå rundt i utstillingslokalet og se de ulike klesplaggene fortelle sin historie. Om det barnet som en gang hadde hatt det på seg. Alle plaggene var ledsaget av tekst. Om lidelsene de var påført.
Det er selvsagt en påminnelse til politikere om å stille tilstrekkelige midler til disposisjon. Men det handler vel så mye om en mormor som ser, en førskolelærer som skjønner, en lærer som har kunnskap og en idrettsleder som har forståelse. Det handler om å se barna. Alternativ til vold, barnevernstjenesten, familievernkontoret, Krisesenteret, det statlige Barnehuset i Stavanger, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning med flere. Det skjer heldigvis mye. Men fortsatt er det slik at temaet er tabubelagt. Det handler om å få det fram i lyset, om åpenhet og evne og vilje til å handle når mistanken er sterk. Det er mormor til Kristoffers klare budskap: «Vold i nære relasjoner skal tas alvorlig». Det sa hun kort tid etter at hennes egen datter også ble dømt i tingretten.
Begge utstillingene er borte fra Stavanger. Men problemene er ikke borte. Enten det gjelder titusenvis av barn som dør årlig av malaria eller det gjelder et av de 99 barna som var på krisesenteret i Stavanger i fjor. Enten det gjelder barn i Afrika eller barn i Norge.
Vi kan ikke distansere oss. Vi kan ikke si det gjelder ikke oss. Vi har et ansvar. Enten det er noen kroner til Leger uten Grenser, Redd Barna eller andre hjelpeorganisasjoner. Eller det handler om å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Ikke i utide, men i tide.