Kampen for de papirløse flyktningene, både barn og voksne, har pågått i flere år nå. Noen ganger har vi tillatt oss å spørre:
Hvem bryr seg? Vi fikk svar på lørdag. Over 500 mennesker var samlet i protest mot regjeringens asylpolitikk på Arneageren. For Venstre har det vært en viktig kamp.
Det startet 1. januar 2011. Tusenvis av flyktninger ble fratatt skattekortet over natten. Mennesker som var i arbeidet, som bodde i egne leiligheter, som hadde kommunalt startlån, som hadde barna i barnehagen, som deltok i menighets- og organisasjonsliv. Mange hadde vært her i over 12 år. Mange var godt integrert i det norske samfunnet. Men de skulle ikke få bli.
Regjeringen ville det annerledes. Regjeringen ville stramme inn. Dersom det var gitt avslag på oppholds- og arbeidstillatelse skulle de sendes tilbake til det landet de flyktet fra. Men mange av disse menneskene opplever at det ikke er forsvarlig å reise tilbake. De er usikre, redde, engstelig for å møte store problemer med myndighetene, redd for å bli torturert, redd for å miste livet.
Vi har møtt mange av dem. I dag lever de i engstelse for at politiet skal komme for å hente dem og sende de ut av landet. Flere har ført sakene sine for retten. Det siste eksemplet er barnefamilien som fikk saken sin behandlet av Høyesterett før jul.
Den aktuelle familien fikk ikke opphold etter behandlingen i Høyesterett, men vi har lyst å gjengi et sitat fra dommen skrevet av førstvoterende.
«Generelt er rettsområdet preget av vanskelige avveininger av utpreget politisk karakter. Dette gjelder ikke minst for de to sentrale motstående hensynene i vår sak, nemlig hensynet til barnas beste og innvandringsregulerende hensyn».
Landets høyeste domstol har sagt sitt. Nå er ballen på den politiske banehalvdelen.
Stortingsmeldingen «Barn på flukt» ble lagt fram av regjeringen i fjor og skulle fokusere på, og bidra til å hjelpe, disse barna som har vært i Norge over lang tid. Dessverre minnet behandlingen av stortingsmeldingen mer på en drøftingsoppgave enn den ga en løsning på disse barnas vanskelige situasjon. Og det er det vi trenger nå. Vi trenger konkrete tiltak som kan hjelpe de lengeværende asylbarna.
Et konkret tiltak Venstre har foreslått er at Norge skal styrke barns rettssikkerhet ved å ratifisere klageordningen etter barnekonvensjonen. Vi er forundret over at regjeringspartiene, Ap, SV og Sp ikke har fått dette på plass for lenge siden.
I 2012 behandlet Stortinget flere forslag fra Venstre som handlet om å gjøre livet til asylbarna bedre. Blant annet ble det foreslått å endre utlendingsloven slik at jo viktigere avgjørelsen er for det aktuelle barnet jo mer skal det til for at innvandringsregulerende hensyn skal gis forrang. Venstre og KrF stemte for forslaget. Alle andre partier stemte mot.
Vi er skuffet over at det ikke kom mer ut av stortingsmeldingen «Barn på flukt». Dette er avgjørelser som er utrolig viktige for de barna det gjelder. Dette handler om framtiden deres, om livene deres. I et land som Norge må vi vise at medmenneskeligheten vår strekker seg så langt at vi kan sette hensynet til de lengeværende asylbarna foran innvandringsregulerende hensyn. Mange er født i Norge, de har norske venner, de snakker norsk, de kjenner ikke noen annen kultur enn den norske. Dette er barn som for alle praktiske formål er norske. SVs barneminister Inga Marte Thorkildsen sa, da meldingen ble framlagt, at flere barn kunne nå få oppholdstillatelse. Høyesterettsdommen viste at hun tok feil. Eller «lurt trill rundt. Igjen.» Som Elisabeth Skarsbø Moen skriver i en VG helg-kommentar.
I mange tilfeller får barn vanskeligheter på grunn av foreldrenes ukloke, uforsvarlige eller ulovlige valg. Og i enkelte tilfeller er det foreldre som skyver barn foran seg i håp om å oppnå en gunstigere situasjon også for seg selv. Men dette kan ikke medføre at vi skal sette hensynet til barnet til side. Dersom hensynet til barnets beste tilsier opphold må vi tillate det, selv om det begunstiger foreldre som gjennom dette tjener på det selv. Dette er prisen vi må betale for å være et land som setter barns beste først. Dette er prisen vi må betale dersom vi virkelig mener at barn ikke skal straffes for foreldrenes valg og beslutninger. Disse barnas framtid er verdt den prisen.
Men det gjelder flere enn barn. I en menighet i Stavanger er det en etiopiskortodoks prest som skal sendes ut av landet. I mottak i Stavangerregionen sitter voksne og barn som nå må ut av landet etter å ha bodd her i mange år, sammen med mennesker som nettopp har søkt tilflukt her. På Hundvåg sitter et norsk-eritreisk ektepar hvor hun må ut av landet. Hun har to andre søsken som har fått oppholdstillatelse i Norge. Hun flyktet på samme grunnlag som søstrene. Hun er gift i Norge. Hun har arbeidet her. Hun tør ikke reise tilbake til sitt hjemland. Norske myndigheter har ingen returavtale med Eritrea. Hun og mannen, som er etnisk norsk, har fått tilbud om å søke tilflukt i en somalisk flyktningleirer. Der må de bo i fem år før hun kan søke om asyl i Norge igjen.
Venstre har mange ærend innen utdanning, velferd og miljø når vi nå går inn i stortingsvalget til høsten. Det skal herske liten tvil om at et av våre viktige ærender er å sikre en mer human og rettferdig asylpolitikk.