Åpenhet og respekt for de papirløse

Hun har bodd på et av byens herberger i snart to år. Det har vært så som så med standarden. Toalett på gangen. I perioder har hun bodd sammen med ei venninne for å få kostnadene ned. For to år siden sa norske myndigheter at hun oppholder seg ulovlig i Norge. Hun skulle raskest mulig sendes tilbake til landet hun flyktet fra for tolv år siden. Hun ga derimot ikke opp. Heldigvis.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 10 år siden.**

Per A. Thorbjørnsen, sint, stavanger, rogaland, alvorlig

Foto: Jo Straube

Høsten 2011 bodde hun i en leilighet i Sandnes. Jobbet på universitetet. Et aktivt og sosialt liv. En samfunnsborger. Jeg møtte henne på Hero mottak noen måneder senere. Fratatt all verdighet. Fratatt alt av norske myndigheter. Det ble nesten taust i kjølvannet av den rødgrønne regjerings iver etter å sende tusenvis av flyktninger ut av landet. De papirløse flyktningene ble Norges første kasteløse gruppe. De mistet alle rettigheter, fikk ikke jobbe, ingen rett til helsetilbud, kastet ut av hjemmene sine og ingen økonomiske ordninger.

Venstre tok saken om de papirløse opp i formannskapet i januar 2012. Den ble besvart med taushet. Vi sa at stor menneskelig nød ville oppstå. Vi så den komme. Men det var tydeligvis ikke et lokalpolitisk ansvar. Få partier brydde seg. Venstre tok saken opp i Stortinget, men de rødgrønne fikk full støtte fra Frp og H. Her var det politisk vilje så det holdt til å sende de «papirløse» hodestups ut av landet. Daværende statssekretær Pål Lønseth gikk fra TV-studio til TV-studio, fra avisredaksjon til avisredaksjon og forsvarte utsendingene. Ja, han var krystallklar på tvangsutsendingene: Det er helt nødvendig av innvandingsregulerende hensyn og kriminalitetsforebygging, hevdet han. «Halvparten er kriminelle», sa han og stigmatiserte hele gruppen papirløse. Jeg diskuterte dette med han ved flere anledninger. Jeg har sjelden møtt på en slik inhuman politikk som hans regjering forsvarte med nebb og klør. Rumana og alle de andre «papirløse» skulle sendes ut av landet. Det var ingen vei tilbake.

I desember 2013 mottar hun svar på nok en søknad til Utendingsnemda. Svaret er overraskende og gledelig. Nå er alt vurdert på nytt. Til hennes gunst. Hun kan bli i Norge. Det er tatt menneskelige hensyn og hun får bli på humanitært grunnlag. To år etter at de rødgrønne sa at det ikke skal tas menneskelig hensyn, gjør myndighetene nettopp det. Flere andre papirløse har fått vurdert søknaden sin på nytt og får bli. Mange har søknader til behandling. Flere papirløse vil få positivt svar. Det er en enormt gledelig utvikling. Men for mange har fått avslag. Noen familier er blitt splittet opp: Mor og barn får bli, far skal sendes tilbake. Far og barn får bli, mor skal sendes tilbake. Fortsatt virker mye av politikken overfor de papirløse vilkårlig. Det finnes eksempel på en papirløs mann som er ble arrestert og innsatt på Trandum Utlendingsinternat før han skulle sendes ut av landet. Han har, etter at mange engasjerte seg i saken hans, fått vurdert søknaden på ny. Han har nå fått opphold.

Men det er et enormt paradoks at en Arbeiderparti-dominert regjering sender mennesker som har bodd og arbeidet i Norge gjennom mange, mange år, ut av landet. Så får vi en regjering med Frp og de papirløse får bli. Det er kanskje en noe urimelig sammenligning, men det er åpenbart at Arbeiderpartiet tok feil da de regjerte. Det var ikke grunnlag for å sette i gang aksjon og kampanje mot de papirløse som gruppe. Venstre prøvde å sende klar beskjed: gi de papirløse individuell og rettferdig behandling. Vi ble dessverre ikke hørt. Det er i dag solid grunnlag for å gi de papirløse som likevel har fått oppholdstillatelse en beklagelse og et erstatningsbeløp.

Uten støtte, veiledning og hjelp fra organisasjoner og støttenettverk i Stavanger tror jeg ikke det ville vært mulig å få tatt opp igjen sakene. Det er all grunn til å være imponert over RIA (Rettferdighet i asylpolitikken), enkeltpersoner, menigheter innen kirken, SEIF (Selvhjelp for innvandrere og flyktninger) m.fl. Det er nedlagt et enormt arbeid det står grunnleggende respekt av.

Jeg er ikke like imponert over det politiske miljøet. Heller ikke i uken som gikk. Det har vært med undring jeg har registrert at Høyre og Fremskrittspartiet har takket nei til regjeringens anmodning om å ta i mot noen flere flyktninger. Og i en av de rikeste kommunene i landet ville Arbeiderpartiet gjøre mottak av flere enslige mindreårig om til et pengespørsmål: Får vi ikke mer penger fra staten, vil Stavanger ikke ta imot flere enslige mindreårige.

Situasjonen for de papirløse er i ferd med å endre seg. Men fortsatt er den lokalpolitiske interessen laber. Forrige uke var også preget av tydeligvis skumle nettverk av offentlige uformelle aktører og saker som tilsynelatende ble behandlet ulovlig i hemmelige møter. Jeg skulle ønske at den politiske energien ble flyttet til det som virkelig er urettferdig, saker som skriker etter solidaritet og individuell tilnærming. De papirløse har opplevd et lukket politisk system. De har opplevd et politisk nettverk av fortielse.

Rumana og de andre ofrene for en meningsløs, urettferdig og inhuman politikk kan vi møte på en ny måte. Vi kan handle der vi tidligere var handlingslammet. De som har fått oppholdstillatelse må få kommunale leiligheter umiddelbart. Nye uker på hospits er urimelig. De som venter på ny behandling trenger helsehjelp og økonomisk støtte. De som har fått nye avslag, men av ulike årsaker er såkalt ureturnerbare, lever i bunnløs fortvilelse uten en eneste rettighet. Vi må være villig til å gi rettigheter. Hvis det er politiske vilje. Jeg håper den finnes på Nord-Jæren.

Kommentaren kan også leses på trykk i Rogalands Avis

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 10 år siden.**