En feig region?

Fylkesutvalgssalen i forrige uke: Det slår meg der jeg sitter på tilhørerbenken og lytter til presentasjonen av Bypakke Nord-Jæren, at det i framtiden blir buss, buss og atter buss.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 10 år siden.**

Bybane, Stavanger, Jåttå, stadionparken

Foto: Ghost Design AS

Parkeringsplass

Foto: SMC

Per A. Thorbjørnsen, sint, stavanger, rogaland, alvorlig

Foto: Jo Straube

All diskusjon om skinnegående kollektivtransportmidler blir nå nesten umulig å få til. 18,5 milliarder skal investeres, ikke en millimeter skinnegående kollektivtransport. Nå kommer konsekvensene av at Fylkestinget med én stemmes overvekt sa nei til bybane. En ganske trist dag.

Tidligere i uken handlet det om parkeringsrestriksjoner på Forus. Umiddelbart så det ut som det kom som en bombe på bilister, næringslivet og noen politikere. Restriksjonene ble snakket bort i et virvar av bedriftsfiendtlighet, misforstått miljøpolitikk og rushtidsavgift. En ganske trist uke.

Det er som om nasjonale føringer ikke finnes, det er som om ikke vi har forpliktelser i klimaspørsmål. Det er som om vi drøfter parkeringsrestriksjoner for første gang, langt hevet over dagens lokale bilkøer og de globale klimagassutslipp. Det er en feighetens nådegave som slår ut i full blomst. Klimautfordringen gjelder, men tydeligvis ikke på Nord-Jæren.

Vi som kanskje mer enn noen andre regioner har et ansvar for å vise vei. Være framtidsrettet. Vise evne til å gå foran. Du skal ikke langt utenfor Rogalands grenser før vi fortsatt kalles Oljebyen. Ikke energibyen. Ikke kulturbyen. Ikke idrettsbyen. Vi har bidratt til mye av velstanden vi har hatt i landet, vi har bidratt til en fantastisk teknologisk utvikling, vi har bidratt til å gjøre olje- og gassektoren renere. Vi skal vokte oss vel for ikke å være så mettet på suksess gjennom de siste førti år, at vi ikke ser utfordringene de neste førti. Vi må ta ansvar. Vi kan ikke bruke gårsdagens løsninger innen parkering og kollektivtransport. Det er ingen menneskerett å ta privatbilen alene til Forus-området for så å parkere ved inngangsdøren til arbeidsplassen. I dag har Forus-området over 30.000 biler. Forus-området rommer muligheten til 90.000 arbeidsplasser. Det gir seg selv at noe må gjøres. Det er ikke for ingenting at det finnes solide nasjonale føringer enten det er i forbindelse med klimaforlik eller klimamelding eller andre nasjonale planer på transport og arealområdet:

•Det er et mål at veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. I og omkring storbyområdene skal kollektivformål og sykkeltiltak gis økt prioritet ved fordeling av samferdselsbevilgningene.
•Kollektivtransporten gis en viktig plass i NTP 2014—2023 og det skal utarbeides en kollektivhandlingsplan som oppfølging av NTP.
•Statens tilskudd til investering og drift av fylkeskommunal kollektivtransport og andre miljøvennlige transportformer skal økes. Dette skal skje ved at byområdene inngår forpliktende avtaler, for eksempel som ved belønningsordningen. Avtalene må inneholde mål og virkemidler for økt kollektiv-andel, sykkel og gange, og tiltak for redusert bilbruk. Det er en forutsetning at miljømål vektlegges og nås i slike helhetlige bymiljøavtaler.
•Det skal i NTP 2014—2023 legges fram en sykkelstrategi med økte bevilgninger til tiltak for syklister og fotgjengere, slik at den årlige bevilgningen ved utgangen av første del av NTP-perioden er dobbelt så høy som i 2012.
•Kommunene oppfordres til å utvikle en helhetlig parkeringspolitikk.

Ansvaret for transportpolitiske virkemidler i byene er delt mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. Gjennom forvaltningsreformen fikk fylkeskommunene fra 2010 et betydelig økt ansvar innen transportsektoren. Fylkeskommunene og kommunene har i dag ansvaret for lokal kollektivtransport (unntatt jernbane), investeringer i fylkesveinett og kommunalt veinett, arealbruk, køprising og parkeringspolitikk. Statens innsats består av utvikling av infrastruktur for jernbane og kjøp av togtjenester, investeringer i riksveier og midler innenfor programområdene, opplegg for brukerbetaling som forutsetter lokal tilslutning og midler gjennom belønningsordningen.

Denne delingen gjør at gode helhetlige transportpolitiske løsninger stiller store krav til hvordan forvaltningsnivåene løser oppgavene sine. Virkemidlene har størst effekt om de vurderes og doseres innenfor en samlet tiltakspakke. Det ligger en betydelig utfordring når forvaltningsnivåene ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser og mål i sine prioriteringer. Regjeringen vil legge til rette for bedre samordning mellom forvaltningsnivåene gjennom å innføre et nytt avtaleregime for samarbeid i storbyområdene.

I en vurdering av suksesskriterier for høy sykkelandel pekes det nettopp på trafikkregulerende tiltak, som rushtidsavgift og parkeringsrestriksjoner.

Restriktive tiltak er ofte nødvendig for å endre reisevanene. For å oppnå den ønskede endringen i transportmiddelfordelingen i byområdene, må det tilrettelegges for å endre reisevanene. Det må gjøres mer attraktivt å reise kollektivt, sykle og gå enn å bruke privatbil. Ulike forhold påvirker reisevanene i ulike områder. Regjeringen understreker at lokale myndigheter skal utforme tiltakene for å nå målene i de enkelte byområdene. I hovedrapporten fra Klimakur 2020 er det framhevet at bedre kollektivtilbud alene ikke gir en markant endring i transportmiddelvalg, og at innføring av restriktive tiltak mot privatbilisme er nødvendig for å øke effekten av tiltakene som bedrer kollektivtransporten.

I klimaforliket understrekes behovet for restriktive virkemidler i belønningsordningen. Det er behov for at det tilrettelegges bedre for kollektivreisende, syklister og fotgjengere, og tilretteleggingen bør skje før eller parallelt med innføringen av restriktive tiltak slik at det finnes gode alternative transporttilbud. Aktuelle restriktive tiltak er køprising, bruk av bompenger og parkeringsbegrensing, som er det virkemiddelet med høyest dokumentert effekt av disse.

Staten er ikke fornøyd med innsatsen i Stavanger-regionen. Vi har mottatt betydelig mindre belønningsmidler enn de tre andre storbyregionene. Vi gjør tydeligvis ikke nok. Det er en ond sirkel. De andre får mer og kan videreutvikle kollektivtilbudet. Vi får mindre og blir sittende fast i hengemyra.

Regionen vår har hatt diskusjoner om bybane, og det er reist spørsmål om monorail, metro og til og med nye toglinjer. I de andre storbyregionene i landet er skinnegående kollektivtransport en bærebjelke. Dessverre ikke på Nord-Jæren. Parkeringsrestriksjoner kommer over alt, men dessverre ikke på Nord-Jæren. Slik går det når det ikke er vilje til samarbeid. Når det politisk spillet blir viktigst. Det gjør at det i skrivende stund ser rimelig mørkt ut. Noe må gjøres. Venstre er klar for en dugnad der vi får ting gjort.

Løsningen ligger i dagen: bygg ut kollektivtilbudet, så selv de tøffeste parkeringsrestriksjoner framstår som en selvfølgelighet!

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 10 år siden.**