Kommentar: Fra budskap til ombud

Det er fire år til neste gang. Fire år til lokalpolitikere på nytt skal hamre sine politiske budskap mot byens innbyggere. Fire år til du på nytt skal bestemme hvem som skal sitte i bystyret. Men hva skal de nye 67 bystyrerepresentantene gjøre i mellomtiden?

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 17 år siden.**


Av Per A Thorbjørnsen, gruppeleder

En av de viktigste oppgavene som utføres er ombudsrollen. Ombudsrollen skiller ikke mellom hvem som er såkalte valgvinnere eller valgtapere. Alle bystyrerepresentantene er ombud! For deg.

Et ombud er en person med oppdrag å beskytte enkeltpersoners eller gruppers interesser og rettigheter. Ombudsrollen handler om å sikre enkeltmennesker og organisasjoner kontakt med politikerne i byen. For politikerne handler det om å sikre at det ikke skjer forskjellsbehandling eller diskriminering — og at kommunale rettigheter blir innfridd. Min erfaring handler først og fremst om at ombudsrollen inntrer når innbyggerne møter veggen i det byråkratiske overordnede systemet eller ikke møter forståelse for sine rettigheter i de ulike kommunale virksomhetene.

Derfor handler det i stor grad om en kommune som er optimalt serviceinnstilt enten det gjelder direkte kontakt med innbyggerne eller det er raske og informative skriftlige svar på henvendelser. Det handler om en kommune der det er tilrettelagt for kontakt med politikerne. I Stavanger er dette sikret på en god måte. Ordføreren har regelmessig en åpen dag, samtlige politiske gruppeledere møter på «politikertorget». Her kan enkeltpersoner legge fram sin sak i åpenhet. Dessuten har samtlige kommunalstyrer egne arbeidsutvalg som ofte gir rom for møte mellom politikere og enkeltpersoner. Du kan henvende deg til enkeltpolitikere, du kan skrive brev eller e-post. Du skal lete lenge etter en kommune på Stavangers størrelse som har et så åpnet og lett tilgjengelig system som vår by. Det er svært kort vei fra borgeren til politikeren i Stavanger.

Valgkampen er selvsagt ikke fri for at ombudsrollen tas i bruk. Jeg og de mange, mange andre politikere fra alle partier har ført mang en samtale på Arneageren de siste ukene. Vi har ikke bare forsøkt å overbevise folk, vi har også fått gode ideer til nye saker og til andre løsninger. Men jeg har også opplevd at folk har klaget på de kommunale tjenestene og da er det som oftest sykehjemmene som er i fokus!

Stavanger kommune har i disse dager offentliggjort en undersøkelse om brukertilfredshet ved byens sykehjem og dagsentra. Det er i stor grad oppløftende lesing. Brukere og pårørende er jevnt over fornøyd med tjenestene. Men tallene er ikke optimale og det er forskjell fra sykehjem til sykehjem. På den helhetlige vurderingen fikk et sykehjem 97 av totalt 100 poeng i brukerundersøkelsen, mens et annet sykehjem fikk 61 av 100 poeng. Det er for stor forskjell! Det betyr høyst sannsynlig at det er kvalitetsforskjell på byens sykehjem. Gjennomsnittstallene er på 85 av 100 poeng, noen som er tilfredsstillende og en tanke høyere enn ved sist måling i 2005.

Det er gledelig at de pårørende gir omtrent samme vurdering som brukerne. Men tallene for de pårørende er en tanke lavere enn tallene fra 2005. Det de pårørende er minst fornøyd med er informasjonen om helsesituasjon. Det burde være uproblematisk å endre på — enten det handler om å gi rett informasjon eller å underrette om foresattes begrensninger i innsynsretten.

På dagsentrene er hovedinnvendingen transport til og fra dagsentrene som først og fremst handler om manglende pålitelighet og mye venting. Brukerne ønsker seg også et utvalg nye aktiviteter.

På alle de seks ulike indikatorene for sykehjemsvurderingen har så å si alle sykehjem et potensial til forbedring: trivsel, servicenivå, informasjon og brukermedvirkning, tjenesteinnhold, tilgang på lege og pleiepersonell, privatliv og sosial kontakt og opplevelse av trygghet. Dette er en utfordring for alle som jobber på sykehjemmene, administrasjonen og politikerne.

Det er selvsagt tilfredsstillende at de aller fleste er fornøyd med sykehjemstilbudet i Stavanger. Det er ofte slik at de som er lengst fra sykehjemssituasjonen er de som er mest kritisk til tilbudet. Det er lett å bli farget av de historiene som er preget av misfornøyde brukere og pårørende. Men i valgkampen har også jeg hørt om de som ikke er fornøyd med sykehjemmene. "Min mann var fire uker på et korttidsopphold på et av byens sykehjem. Det var de verste ukene i mitt liv. Aldri skal han dit igjen" sa hun.

Jeg har også i valgkampen kommet helt til kort i ombudsrollen. Saker kan være så store, så omfattende og komplekse at en lokalpolitiker kommer til kort. Det kan også for meg være vanskelig å vite hvordan en sak skal bli tatt med videre i "systemet". Enkeltmennesker opplever seg diskriminert og forskjellsbehandlet. Mens staten har en rekke ombudsroller enten det er for barn, pasientombud, likestilling- og diskrimineringsombud, forbrukerombudet et cetera — finnes ikke en tilsvarende institusjon i Stavanger. Her har et flertall av politikerne tatt mål av seg å håndtere alle ombudssaker. Etter Venstres mening klarer vi ikke det. Skal vi se enkeltmennesket må vi sikre at ordningene er optimale. Vi må ha et sikkerhetsnett som fanger opp de sakene som lokalpolitikerne ikke rår over. Det betyr at vi må ha et by — og diskrimineringsombud på plass! En som ikke er politiker.

Partiene er ikke lenger å se på Arneageren hver torsdag og hver lørdag. Vi er i møter og på kontorene og i de vanlige jobbene våre Men det kan ikke understrekes nok at det ikke betyr at vi trekker oss unna. Jeg er rimelig sikker på at alle 67 bystyrerepresentanter vil ta ombudsrollen på ramme alvor. Demokratiet handler om at noen valgte kvinner og menn har fått innbyggernes votum til å fatte vedtak på vegne av og til beste for — byen. Men svikter vi kontakten med velgerne, svikter vi demokratiet. Venstre skal være en garantist for at det nye bystyret skal dyrke ombudsrollen de neste fire årene.

Svikter vi kontakten med velgerne, svikter vi demokratiet.

For politikerne handler det om å sikre at det ikke skjer forskjellsbehandling eller diskriminering — og at kommunale rettigheter blir innfridd.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 17 år siden.**