Politisk uttalelse fra Venstres landsstyremøte 24.-25. februar 2007.
Endring i Iran må skje gjennom et samspill mellom ytre press og indre reformkrefter. Norske strategier for å påvirke Iran bør ha som hovedmål å skape rom for reformer innenfra. Norge må aktivt støtte sanksjoner og andre virkemidler som vedtas i FN, men arbeide for at disse innrettes slik at de ikke svekker nasjonale reformvennlige bevegelser. Erfaring viser at konfrontative strategier, ikke minst USAs retorikk, kan styrke holdninger som igjen styrker regimet og svekker opposisjonen. Isolert sett kan slike strategier styrke presteregimets grep om befolkningen, om virkemidlene innrettes uheldig.
Demokratisk støtte
Samtidig som Norge aktivt støtter FN-vedtatte virkemidler, bør Norge jobbe via andre kanaler for å styrke interne reformbevegelser. Et hovedmål må være å gi disse et større spillerom, og å styrke sivile og politiske rettigheter, især for kvinner og minoritetsgrupper. Norge må også direkte støtte demokratiske sivilsamfunnsorganisasjoner og opposisjonelle bevegelser i landet i den grad det er mulig og hensiktsmessig.
Atom-problemet i Iran er vevd inn i de andre konfliktene i regionen. Venstre vil derfor at Norge støtter krefter som arbeider for en bred regional fredsprosess hvor disse konfliktene ses i sammenheng, og hvor sikkerhetsbehovene til alle land og folk i regionen, ivaretas.
Venstre peker på konklusjonene til den såkalte Baker-gruppen som har ytret ønske om en alternativ strategi overfor landene i regionen.
Venstres landsstyre vil at:
Norge støtter opp om vedtak i FNs sikkerhetsråd for å stanse Irans atomvåpenprogram.
Norge utvider sin dialog til å omfatte opposisjonsgrupper i og utenfor Iran som arbeider for reformer.
Norge bruker sin rolle til å skape større rom for demokratiske krefter i landet, og direkte støtter opposisjonsgrupper og demokratiske bevegelser der det er mulig og hensiktsmessig.
Norge aktivt støtter iranske organisasjoner i og utenfor landet som kjemper mot kvinnediskriminering i Iran.
Norge arbeider for en bred politisk løsning på problemene i regionen, der hovedstrategien er dialog og ikke konfrontasjon.