er lett bør å bære framfor å sitte på det syvende året i kirkeasyl. Nå når vi har plassert ansvaret for fire regjeringers håndtering av hennes sak vil jeg gå inn på realitetene .
Shahla er en kurdisk iransk kvinne som i dag er 36 år og som sitter på sitt syvende år i kirkeasyl . Hun er skilt, har konvertert og har en politisk bakgrunn fra Iran. Hun har to brødere med samme politiske bakgrunn og som begge har fått opphold som FNs kvoteflyktninger med politisk asyl. Den ene i Norge den andre i Canada. Det jeg har stil spørsmål ved er hvorfor hennes to brødere får politisk asyl, mens kvinnen Shahla får avslag. Dette finner jeg helt urimelig. Derfor ber jeg om en evaluering av UNE ( Utlendingsnemnda ) som ble opprettet i 2001.
Intensjonen med UNE var en ankeinstans hvor asylsøkere skulle få presentere sin sak, gjerne ansikt til ansikt.En politisk nøytral instans som skulle ivareta norsk asylpolitikk . Shahla har aldri blitt invitert til UNE for utdype og forklare sin sak .Hadde hun blitt invitert kunne hun forklart hvordan hun arbeidet politisk og hvorfor hun er så redd . Det er derfor jeg stiller spørsmålene : Funger UNE etter Stortingets hensikt ? Blir kvinneperspektivet ivaretatt ? Det er en kjent sak at kvinner i undertrykkende regimer arbeider politisk andeledes en menn , de har et mye mindre rom og jobbe i.
Det er riktig som Statsråd Bjarne Håkon Hanssen sier, han kan ikke gå inn i enkeltsaker ei heller overprøve UNE. Fire regjeringer er satt sjakk matt i denne sak. Men det han og andre partier kan gjøre er å be om en evaluering av Une. Hvor vi helt spesefikt ser på UNEs praksis i et kjønnsperspektiv. Jeg har ingen fasit, men det aner meg at vi kan bli bedre på likestilling i et menneskerettighetsperspektiv.
Mens vi debaterer UNEs praksis må Shahla få opphold på humanitertgrunnlag eller amnesti – Hun klarer ikke mer.
Og til Signe Øie og Einar Antonen : Jeg tar i mot oppfordringen om å invitere hele regjeringen på kaffe, men håper det er greit med frukt i stedet for kake da jeg ikke kan bake.
Rita Sletner