Lokale distriktsutfordringer

Marius Skeie

Lokale distriktsutfordringer

Ordfører Bjørn Sverre Sæberg Birkeland kommer med en analyse om sentranella-bakterien (helt seriøst!) på nettstedet Næringspolitikk.no (20/02), som treffer hjertet til mange lokalt i Tinn (og sikkert andre steder også; selv om mye tyder på at distriktsutfordringene i Tinn er større enn de fleste andre steder, iallfall i Telemark i følge Distriktsindeksen 2016, som er lagd av Kommunal- og moderniseringsdepartementet .)

Dette er et tilsvar (+ litt attåt) på ordførerens analyse.

Nedleggelsen av Rjukan sykehus har betydd mye i negativ forstand for Tinn, og med tanke på responstid så vil man også ha politiet så nært som mulig (det er tross alt ikke Kardemommeby vi bor i), og mange vil også mene at Heimevernet bør styrkes, ikke svekkes.

Men det er en del ting jeg er uenig i også. At landet ikke er selvforsynt med mat er et definisjonsspørsmål: Norge har aldri vært selvforsynt med mat uten at man har brukt overskuddet fra det man har nok av (f.eks. fisk) til å importere det man ikke har nok av (f.eks. korn). Slik har det alltid vært, og slik vil det antagelig også alltid være. Norge har faktisk et overskudd av mat!

Når det gjelder kommunereformen, så kunne jeg tenkt meg at Notodden, Tinn og Hjartdal tok opp praten igjen, for å se på hva slags kommune man kunne ha fått i Øst-Telemark. En kommune med 20 000 innbyggere vil lettere tiltrekke seg kompetanse (Tinn ligger lavest i hele Telemark når det gjelder utdanningsnivå); lettere kunne arbeide for statlige arbeidsplasser; og lettere kunne tilby tjenester som ikke inngår i interkommunale samarbeid der kommunestyret i praksis fraskriver seg nærmest all makt fordi man ikke har annet valg — en trend man antagelig kommer til å se mer av fremover, og slikt blir det lite lokalt folkestyre igjen av. Folk krever stadig mer i form av f.eks. rettigheter (ikke et ukjent fenomen i Tinn det heller), og da må tjenestene tilpasses gjennom nye krav. Man kan ikke realistisk forvente at de vil stå på stedet hvil. Verden går videre.

Det er en del som kan sies om det å være robust — som har blitt et fyord lokalt (men ikke ellers i landet).

En robust enhet kan være en tjeneste kommunen tilbyr som har mange nok ansatte til at tjenesten ikke stopper opp pga f.eks. sykdom. Det er også vanligvis mer attraktivt å søke seg til en stilling der man har et stort fremfor et lite fagmiljø på jobb. Dette kommer man liksom bare ikke utenom. Dette er helt vesentlig for god rekruttering av de som skal jobbe i de kommunale tjenestene! Man ser kanskje ikke skogen for bare trær?

Ikke minst skal man være ganske kreativ av seg for å kunne finansiere fremtidens velferdsstat hvis man skal beholde nåværende kommunestruktur — et poeng som sjeldent nevnes når det kommer til stykket, men et helt vesentlig poeng som neppe blir mindre aktuelt som tiden går.

Venstre har fått til en avtale med regjeringen om utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Kommuner som Tynset og Vadsø (som begge er på størrelse med Tinn) har anskaffet seg til sammen rundt 100 statlige arbeidsplasser — dette har disse kommunene jobbet for over tid for å få på plass. Hvor blir det av Tinn i denne sammenhengen lurer jeg på? Statlige arbeidsplasser anskaffes neppe ved å bruke tiden sin på å skrive protestbrev etter protestbrev til stat og langsinna velgere?

Undertegnede bidrar gjerne til å jobbe tverrpolitisk for å forsøke å anskaffe Tinn statlige arbeidsplasser i tiden fremover, men kommunen må ha en vedtatt plan som ligger bak, der det går frem hva slags type arbeidsplasser man er ute etter, og hvilke forutsetninger kommunen har for å kunne ta dem i mot. Stikkord her er blant annet verdensarv og natur. Man kan ikke bare troppe opp i departement og på Stortinget med et ønske om å legge et direktiv, råd eller tilsyn til Tinn uten å ha en solid plan bak det — da jobber man fånyttes. Dette må man ha en langtidshorisont på, og det plikter kommunestyret og våre heltidspolitikere til å begynne arbeidet med — og den planen kan for ordens skyld hverken inkludere nedleggelsen av sykehuset, Hydro eller annen datert urettferdighet.

Ja, man skal si i fra når man er uenig i noe, men man plikter også å peke på løsninger: på veien videre. Når man begynner å peke på løsninger, da føler jeg at man har noe å diskutere og å jobbe med, men det ordføreren her kommer med er i stor grad bare klaging — og det faller stort sett for døve ører utenfor kommunen, enda så godt det kan føles fra tid til annen.

Tankegangen her oppe må snues, uansett hvor fristende det er å konsentrere seg om det tapte, og jeg våger påstanden om at vi kommer dårligere ut enn andre kommuner nettopp fordi vi graver oss ned i elendigheten.

Har vi sympati? Jepp! Men, hvor mye sympati får en av Norges rikeste kommuner i lengden av andre kommuner og av sentrale myndigheter? Svaret på det er selvsagt gitt.

Jeg ønsker meg et Tinn som ikke høres ut som en plass der ingen bør og kan bo, men et Tinn som tenker nytt, tør å gå i konstruktiv dialog med samfunnet rundt og satser på å bygge stein på stein for å skape nytt og ta bedre vare på det eksisterende.

Marius Skeie
Leder, Tinn Venstre

Leserbrev i RA 23/02-17

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 7 år siden.**