I dag fremmer Nærøysund Venstre en interpellasjon om å få slutt på taretråling i kommunen. Forslaget i seg selv er relativt uskyldig, men er et viktig første steg i veien mot å få slutt på ødeleggelsene trålingen fører med seg.
Dagens forskning på taretråling ser på den isolerte effekten trålingen har på taren og fisken, men tar ikke innover seg at taren er en viktig komponent i et større økosystem. Det er stor nedgang i fuglebestandene langs kysten, men vi vet ingenting om hvilken betydning taretrålernes rasering av havbunnen ved verneområdene har for dette.
Taretrålerne, med DuPont i spissen, hevder at det ikke er påvist en sammenheng mellom deres inngrep i økosystemet og nedgangen i fuglelivet. Dette stemmer forsåvidt, men bare fordi det ikke er forsket på feltet. Vi famler i blinde. Hvorfor har vi fuglevernområder når rasering av matfatet deres tillates?
Sist det ble trålet i Nordøyan så forskerne at mesteparten av de store tareplantene borte. De små algene som vokser på tarestilkene gikk ned med nesten 70%, og mengden fiskeyngel med 75%. Dette er bekymringsfullt. Kysttorsken er av flere arter som er på Rødlista over truede arter. Tareskogen er oppvekstområdet for torsken.
Lokale fiskere erfarer at det tar fire år etter taretrålingen før det er mulig å fiske igjen. Det femte året kommer trålerne på nytt for å høste. Dette burde vel kunne beskrives som waterboarding av økosystemet?
For å ivareta helhetlige samfunns- og miljøinteresser er det behov for mer kunnskap om hvordan omfattende taretråling påvirker hele økosystemet. Forskning må gjennomføres med fokus på sammenhengene i hele økosystemet og uavhengig av DuPont. Lokale fiskeres erfaringer må bli en del av dette kunnskapsgrunnlaget.