Togene i Norge går ikke raskere enn de gjorde på midten av 70-tallet, har Aftenposten dokumentert. I samme periode har Norge gjennomgått en voldsom utvikling. Vi har blant annet bygget opp en verdensledende petroleumssektor, med all den teknologi- og kunnskapsutviklingen den har ført med seg. Samtidig har mange europeiske land tatt grep for å få opp farten på jernbanen. Så hvorfor henger Norge etter?
Noe handler naturlig nok om finansiering. Viljen til å satse på jernbane i Norge har vært for lav gjennom flere tiår. Det er Venstre og det borgerlige flertallet på Stortinget godt i gang med å endre. Men det er helt urealistisk å tro at vi kan få det taktskiftet på jernbanen som vi trenger uten å organisere oss annerledes.
Nasjonal transportplan fungerer i dag bare som en framskrivning av planlagte investeringer de nærmeste ti årene. Det er et helt uegnet verktøy for å få den utviklingen i jernbanen Venstre ønsker. Jernbanereformen som de borgerlige partiene på Stortinget har satt i gang vil gi oss et Jernbanedirektorat som kan ta den store og viktige oppgaven med å legge en langsiktig plan som tar utgangspunkt i hvor vi vil, ikke bare hvor vi kommer til å ende opp om vi fortsetter som i dag.
Vi må sørge for at det vi gjør med lokaltoglinjer, InterCity og internasjonale strekninger henger sammen og bygger oppunder det langsiktige målet om høyhastighetsforbindelse mellom de store byene, også i Skandinavia. Konseptvalgsutredninger for disse linjene må settes i gang nå.
Det viktigste formålet med nye dobbeltsporstrekninger er å skape konkurransedyktige jernbanelinjer til Göteborg, Stockholm, København og de største norske byene. Kortere reisetid mellom Oslo og Lillehammer eller Oslo og Halden vil også bidra til å gjøre jernbanen til et mer attraktivt alternativ for pendlere. Norden kan som region konkurrere med et hvilket som helst annet sted i verden, både økonomisk, kulturelt og innen forskning og utdanning. Men det krever at reisetidene mellom storbyene reduseres kraftig. Samarbeidet 8-millionersbyen, som arbeider for å knytte byene i Norden tettere sammen gjennom jernbanen, har presentert visjonene. Nå må vi som politikere sørge for at ambisjonen følges opp i praksis.
Regionalt foregår det nå mange gode prosesser. Oslo-Navet som Venstre fikk igangsatt i samarbeid med Samferdselsdepartementet er et godt eksempel. Grundig planlegging som også involverer lokale myndigheter gjør det enklere å prioritere og å unngå feilinvesteringer. Utbygging av tung infrastruktur tar tid, men det er mulig å få gjort mye på ti år. I Oslo og Akershus har Venstre de siste 10-15 årene hatt en lederrolle i utviklingen av kollektivtransporten. Hovedstaden har gått fra å ha et dyrt og ganske dårlig tilbud til kollektivreisende, til å være en kollektivby i europeisk toppklasse. Mye gjenstår, men planene og organisasjonen for gjennomføringen av dem er på plass.
Det er borgerlig side som har stått bak denne suksessen. Venstresidens engasjement har begrenset seg til å protestere på de viktige omorganiseringene som er gjort for å gi et best mulig tilbud. Den samme situasjonen har vi nå nasjonalt. Venstre vil fortsette å stille klare krav til regjeringen for å sikre at jernbanereformen ikke blir en papirreform, men at den setter oss i stand til å kjøre tog oftere, raskere og mer pålitelig.
I det grønne skiftet Norge skal gjennom vil jernbanen stå helt sentralt. Venstre vil lage en moderne jernbane med høy hastighet som knytter Skandinavias byer tetter sammen. På den måten vil vi både skape en bedre reisehverdag for folk, og skape nye, grønne arbeidsplasser i et voksende marked.
Ola Elvestuen (V), stortingsrepresentant for Oslo
Abid Q. Raja (V), stortingsrepresentant for Akershus
En forkortet utgave av innlegget stod på trykk i Aftenposten 26. august.