Skattedebatt på gamle opptråkkede stier

04.08.2010 Det er få ting som er mer forutsigbart enn en norsk skattedebatt. Ikke minst en som er initiert av den norske politiske venstre-side. (Økt) velferd kan øyensynlig bare finansieres gjennom økt skatt. Jeg er selvfølgelig enig i at det er en reell, men ingen ny, utfordring å finansiere den kommende ”eldrebølgen”, men det å lukke både øyne og ører og påstå at det bare er et økt skattenivå som kan løse denne utfordringen er både feil og feigt.

Utfordringene knyttet til finansiering av eldrebølgen er gammelt nytt og det er veldokumentert av regjeringen bl.a. i perspektivmeldingen. Men i stedet for å ta grep for å møte utfordringene – gjennom en målrettet satsing på nye arbeidsplasser nytt miljøvennlig næringsliv, økt kvalitet i utdanning og forskning, og/eller vilje til å gjøre noen strukturelle grep for eksempel når det gjelder kommunestrukturen – har regjeringen brukt de store pengene på å blåse opp offentlig sektor og dermed i prinsippet skaffet seg et verre utgangspunkt for å løse eldreutfordringene enn strengt tatt nødvendig.

Det er åpenbart at vi må bruke de offentlige kronene mer målrettet slik at vi får mer velferd for mer kroner. Det er stort potensial, som regjeringen dessverre ikke viser noen som helst vilje til å ta tak i, i å modernisere og effektivisere offentlig sektor. I tillegg må skattesystemet endres og flere universelle velferdsordninger differensieres. Det er på disse områdene premissene for debatten om finansiering av eldrebølgen bør føres.

Samtidig må det satses målrettet på å bygge opp et nytt framtidsrettet næringsliv som kan finansiere framtidens velfred. Også det perspektivet er rimelig fraværende hos regjering og i regjeringspartiene. Det er rimelig forstemmende at verken Aps partisekretær Raymond Johansen eller SVs parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell som tidligere i vår varslet de samme økte skattene overhode ikke er opptatt av dette, men stirrer seg blindt på skattenivået for å løse alle framtidige oppgaver.

Det enkleste og viktigste grepet som må tas er å endre hele skattesystemet i en mer nærings- og miljøvennlig retning. Den viktigste målestokken i skattepolitikken er ikke det samlede skattenivået, men innretningen på skattesystemet. Vi vet alle at én krone mer i skatt, ikke automatisk betyr én krone mer til velferd. Venstre vil gjennomføre en markant omlegging av skattesystemet: Lavere skatt på arbeid og på det å eie og drive næringsvirksomhet kombinert med økte miljøavgifter. Fra rød til grønn skatt. Med Venstres skattepolitikk blir det mer lønnsomt å arbeide og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser, og mindre lønnsomt med forbruk og forurensing. Venstres grønne skattepolitikk er derfor både framtidsrettet, bra for miljøet og bra for næringslivet. Det er egentlig så enkelt som dette: Økt verdiskaping gir økte skatteinntekter, en mer miljøvennlig adferd gir mindre kostnader knyttet til for eksempel helseproblemer forårsaket av forurensing. Og på sikt gir strengere miljøkrav og økte miljøavgifter også konkurransefordeler for norsk næringsliv. Det bør også legges inn elementer i skatte- og avgiftssystemet som bidrar i riktig helsemessig retning ved for eksempel å øke avgiftene på tobakk og økt moms på sterkt sukkeholdige drikkevarer.

En annen debatt som vil tvinge seg fram når det gjelder finansieringen av morgendagens velferd, er om det er riktig at det skal være flest mulig universelle velferdsordninger med samme grad av egenbetaling helt uavhengig av økonomisk bæreevne. Det er jo unektelig noe rart med en regjering som (i det minste i retorikken) vil bruke skattesystemet til å ”ta de rike”, senest målbåret av Senterpartiets Per Olaf Lundteigen for få dager siden, men som overhode ikke bekymrer seg over det faktum at kostnadene for en barnehageplass, SFO-plass, lærebøker i videregående skole, størrelse på barnetrygd og kontantstøtte, egenandeler innenfor helsesektoren er helt like uansett inntekt og økonomisk bæreevne. For å sikre bærekraftige velferdsordninger også i framtiden er det etter Venstres syn helt nødvendig med en debatt om det ikke er nødvendig å differensiere enkelte av disse ordningene slik at de målrettet treffer de som har behov for fellesskapets hjelp mest, på bekostning av de aller fleste av oss som åpenbart ikke har de samme behov.

Av Borghild Tenden, stortingsrepresentant fra Venstre, medlem av Finanskomiteen, i dagens VG