En politisk utfordring

Det er desember: Grønne plener, pollen i lufta, trekkfuglene har ikke reist, men rødstrupen synger og kommer på fuglebrettet, isbreene smelter og bjørnen ligger ikke i hiet. Dette er ikke den tradisjonelle kakelinna.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


Det oppleves behagelig å gå ut på en grønn plen i 10 varmegrader i stedet for å stolpe ut i snø i 10 sure kuldegrader. Men, vi bor i Norge, og vi vet at både dyr og planter i norsk natur, er tilpasset en vinter med tele i jorda og et beskyttende snødekke. Plantene trenger vinterens hvileperiode, og dyrene er tilpasset til å overleve i norsk vinter.

Skal vi da ønske oss at vi får et klima som fører til grunnleggende endringer av livsforholdene for planter og dyr i norsk natur fordi det kan være behagelig å slippe snømåking, eller må vi innse at de klimaendringene som vi nå opplever kan få katastrofale konsekvenser for den hårfine balansen i naturen? Venstre mener det siste.

Det er nå bred enighet blant alle seriøse klimaforskere over hele verden om at det vi nå opplever er konsekvenser av menneskenes utslipp av klimagassen CO2.

Lavutslippsutvalget ledet av professor Jørgen Randers konkluderer med at Norge kan redusere utslippene av klimagasser med 50-80 prosent innen 2050, og at dette er både nødvendig, mulig og ikke urimelig dyrt. Kostnadene ved ikke å gjøre noe med årsakene til klimaproblemene vil trolig bli mye større i 10-årene framover.

Nesten alle politiske partier tar utgangspunkt i grunnleggende økonomiske sammenhenger i sin økonomiske politikk. Venstre mener at vi også i miljøpolitikken må ta utgangspunkt i grunnleggende økologisk kunnskap om den hårfine og sårbare balansen i naturen.

Det er utrolig kunnskapsløst når sentrale politikere på Stortinget hevder at problemet med global oppvarming ikke er menneskeskapt fordi hele 95 prosent av CO2 i atmosfæren kommer fra naturen selv, og vi bare står for fem prosent av CO2- utslippene. De har ikke forstått at naturen alltid har vært i en hårfin balanse mellom opptak og produksjon av CO2. Den mengden CO2 som naturen selv har produsert er balansert med at naturen har tatt opp like mye. Det er som en skålvekt med 100 kg på hver skål. Den er i balanse. Legger du fem kg mer på den ene siden, blir ubalansen svært synlig.

Miljøproblemer som t.eks. oljeforurensning reagerer alle på når vi ser fuglene dø i oljesølet, og innser at her må det settes i verk tiltak. Klimaendringene hadde lenge en helt annen karakter av “usynlighet”. Nå ser vi det daglig på termometeret og kjenner det bokstavelig talt på kroppen. Usynligheten er der ikke lengre. Hvor lang tid skal det gå før alle politiske partier innser at handling er nødvendig?

En illustrasjon på den farlige usynligheten:

Tenk deg en dam der det vokser en vannlilje. Vannliljen har den egenskapen at den fordobler sin overflate hvert døgn, og den vil dekke, og dermed kvele, dammen i løpet av 30 døgn. Hvilket døgn er dammen halvdekt?

Det ser ganske ufarlig ut når dammen bare er halvdekt!

Venstre har “føre-var-prinsippet” som utgangspunkt for sin miljøpolitikk.

Det må nå settes i verk langsiktige tiltak før “dammen er halvdekt”.

Ola Nesland

Leder Drangedal Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**