Når regioner er svaret!

Soria Moriaerklæringen fastslår at vi skal dele landet inn i folkevalgte regioner fra 1. januar 2010 til erstatning for fylkeskommuner! "En vidtrekkende reform med få og store regioner vil ha liten forankring i befolkningen" sier stortingspolitiker Olav Gunnar Ballo (SV).

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


Det er et viktig poeng. Er det noen som i det siste har sett folk gå i demonstrasjonstog for innføringen nye regioner i Norge? Er det noen som har registrert et folkelig engasjement for tre forvaltningsnivåer i ny regionsdrakt? Det har først og fremst vært ledende politikere fra Soria-Moriapartiene som har markert et rungende ja til regioner. Mange fylkespolitikere har også støttet en regionstanken. Ellers har det vært stille. Veldig stille!

Men det skjer en endring. Olav G. Ballo skrev nylig en artikkel i VG, med den retoriske overskriften: "Hvis regioner er svaret — hva er da spørsmålet?" Han stiller seg svært kritisk til reformen og mener at det kan være grunn til å spørre om nytten av et tredje forvaltningsnivå, ettersom Norge bare har halvparten av Londons innbyggertall.

Tidligere leder i Senterpartiet Anne Enger Lahnstein, stiller seg også kritisk til hele reformen. Hun får følge av en rekke partikollegaer i en artikkel i Nationen 22. mai 2006: "Dette er en ugrei reform som jeg er veldig imot, sier Amund Krog, styremedlem i Marker Sp".

Forvaltingsreformen er et Soria Moriaprosjekt — hvor regjeringspartiene både er de fremste å forsvare reformen og de fremste til å opponere mot den! Høyre og Fremskrittspartiet er mot reformen, mens Kristelig Folkeparti og Venstre har for tiden interne prosesser. Bondevik II regjeringen la opp til en gjennomgang og evaluering av fylkeskommunenes rolle. Dette ble avfeid på Soria Moria, og det politiske landskapet i forhold til fylkeskommunen endret seg over natten. Det ble tid for nyorientering for mange partier.

Det er to store utfordringer knyttet til Regionsinndelingen — geografi og oppgaver. Når Regjeringen nå har bestemt seg for forvaltingsreformen, er det fornuftig å vente med selve regionsinndelingen. Det skal bli et bikkjeslagsmål når geografispørsmålet rammer de folkevalgte organer. Vi ser antydningen til debatten: Fra Møre og Romsdal hevdes det fra enkelte hold at enhetsfylket slik det fremstår i dag er det mest aktuelle, tilsvarende i Finnmark hvor det hevdes at en egen Finnmarksregion er mest aktuell, i Østfold er det skepsis til å bli en del av Osloregionen. Vi i Rogaland skal også få føle på kroppen hvor grensene skal strekkes: Det er stor forskjell på å være regionshovedstad eller ikke!

Regionaliseringen er en diskusjon om oppgavefordeling mellom stat — region og kommune. Fylkeskommunen har gitt fra seg sykehjemmene til kommunene og i 2002 ble ansvar for sykehus, rusomsorgen og barnevernet flyttet til staten. Bare så det er nevnt: Venstre kjempet mot sykehusreformen. I dag er de store gjenværende oppgavene knyttet til videregående skole, kultur, overordnet arealplanlegging og kollektivtransporten. Jeg skjønner at engasjerte, kompetente og dyktige fylkespolitikere ønsker flere oppgaver på en større arena enn den fylkeskommunale. Men det kan ikke være folkevalgtes mangel på arbeidsoppgaver, som skal legitimere forvaltingsreformen.

Jeg skjønner at det kan være oppgaver på Vestlandet som i dag drukner i ansvaret mellom fylkeskommune og stat som bl.a. næringsutvikling og veinett. Men spørsmålet er om Staten er villig til å gi fra seg makt fra hovedstaden. Arbeiderpartiet har gjennom hele etterkrigstiden vist at det er Staten som skal vokse, Staten som skal styre og at Staten skal ligge i Oslo. Jeg tror det sitter ubeskrivelig langt inne at sykehus skal tilbakeføres til regionene — at det er helseregionen som skal ha et overordnet administrativt ansvar for sykehusene og ikke byråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet, at veiutbygging skal avgjøres av Regionens Vegvesen og ikke Statens Vegvesen, at universitet- og høgskoleansvaret skal ligge i det nye Regionstinget og ikke i Stortinget. For å nevne noen områder. Jeg tror ganske enkelt ikke at regionene får tilstrekkelig med oppgaver overført fra Staten.

Det mest nærliggende er å anta at det er kommunene som må gi fra seg oppgaver for å kunne legitimere oppgavene i regionene. Dette er den første av to hovedinnvendinger jeg har mot reformen. Jeg er oppriktig politisk redd for at kommunestyrene skal få reduserte oppgaver og redusert betydning lokalt. Det politiske nærhetsprinsippet som legitimerer kommunene kan stå for fall. Det vil medføre en svekkelse av demokratiet og skape et stort demokratisk underskudd. Folk lever sine liv i kommunene og de får i all hovedsak et tjenestetilbud knyttet til kommunen. Der folk lever sine liv skal det tyngste demokratiske politiske organer finnes. Jeg vil ha medansvar for skoletilbudet i Stavanger. Jeg ønsker ikke at naboen må henvende seg til en folkevalgt på Regionstinget i Molde for å få gehør for at hennes barn må få et videregående skoletilbud i nærområdet!

Den andre innvendingen er at uansett om oppgavene skulle bli omfattende eller ikke, vil forvaltingsreformen fort skape en sentralisering av makt. Det skal bli langt til Bergen for rektor på Kongsgård når han vil ha flere lærere eller flere fag. Den reelle frykten er knyttet til det meste av makten i landet finnes i regionshovedstaden og i hovedstaden! Det er det ikke vi politikere som taper på — men den enkelte av landets innbyggere. Med andre ord deg som borger!

Jeg heller til at dersom det blir vedtatt at fylkeskommunene skal legges ned, er det kommunene som skal overta oppgaver. Det betyr ikke en gedigen kommunesammenslåing som følge av dette. Det er ønskelig at der de geografiske og demokratiske forhold ligger til rette for det, bør kommunesammenslåinger være svaret. Kommuner som ikke ønsker å bli større kan inngå samarbeidsavtaler med nærliggende kommuner innfor oppgaver som kan bli vel store for små kommuner.

Debatten om forvaltningsreformen er en demokratidebatt — men paradoksalt nok er det regjeringspartiene alene som avgjør saken. Men der i gården ivaretar de tydeligvis både posisjonspillet og opposisjonens rolle. Jeg heier på Ballo!

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**