Trehusbyen er et felles ansvar

Helge Solum Larsen, bystyrerepresentant, Venstre:
Stavanger er Europas største trehusby. Kulturminnene som omgir oss betyr mye for byens særpreg og identitet. Dette unike særpreget må vi forvalte ut over vårt eget lokalmiljø og samtid.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 18 år siden.**


Mange byer misunner oss en så klar egenart. Stavanger må begynne å se på sin identitet og særegenhet som en fordel. For det er en fordel. En by som kan tilby å være annerledes, skiller seg ut, — en slik by er spesiell og spennende.

Det er stor enighet i dag om dersom planen om å rive Gamle Stavanger hadde blitt gjennomført, ville det vært et vesentlig tap for byen. Det er i historiens lys vi ser hvilket tap det er, når trehusene og kulturminnene forsvinner. Stavanger har rundt 8000 trebygninger, men trehusbyen Stavanger ikke et museum. Disse bygningene er levende miljøer og gode boliger i en aktiv by. Det er attraktive sentrumsnære boliger med gode miljøkvaliteter.

I de siste årene har mange viktige deler av trehusbebyggelsen forsvunnet. Det er ikke et resultat av tilfeldigheter, for i forbindelse med alle de fleste sakene har det vært reist innvendinger fra forskjellig hold. At det likevel har fått skje, har ofte vært begrunnet med behov for unntak. Det kan virke som at alle ønsker å bevare trehusbyen, men når enkeltsakene kommer til behandling, sies det nesten alltid at akkurat disse husene kan rives. Stavangers politiske flertall har de siste årene dessverre vært preget av en manglende evne til å se overordnet på trehusbyen, og kulturminnevernet.

Det er viktig at vi ikke lar Gamle Stavanger bli en sovepute. Vi må behandle gjenværende delen av den antikvarisk interessante bebyggelsen med den samme respekten. I løpet av de siste månedene har vi mistet fantastiske historiske bygninger i Klinkenbergkvartalet.

I Smedgatekvartalet forsvant Lars Oftedals barndomshjem, Asbjørn Klosters skole og den unike Radiocentralen i løpet av noen nattetimer. Om kort tid forsvinner viktige bygninger i Peder Klows gate. Og nå kan Nytorget stå for tur.

I Klinkenbergkvartalet var det ingen plan for hva bebyggelsen skulle erstattes med. Det er det heller ikke på Nytorget.

Forslaget om å rive på Nytorget var oppe til behandling i kommunalstyret for byutvikling sist torsdag. Venstre, KrF, SV, Frp og Sivertsen, som er uavhengig, varslet at de ville gå mot riving og for å kreve at kommunen, som eier bygningene, sikrer disse mot forfall.

Høyre fikk støtte fra Ap i å utsette saken til neste møte om tre uker. Høyre trenger mer tid. Det er grunn til håpe at både Høyre og Arbeiderpartiet bruker tiden til å bestemme seg for å avvise rivingen. Vi trenger ikke et nytt åpent sår i Stavanger sentrum når vi går inn i Kulturhovedstadsåret. Byantikvaren har sammen med flere andre faginstanser bedt om at trehusmiljøene på Nytorget bevares for ettertiden. Områdene er opplistet i Stavangers kulturminneplan, der framgår det helt klart at områdene som stammer fra 1830 og rett etter, burde reguleres til spesialområde, bevaring. Dette synet støtter Venstre.

Da en privat nylig rettet ønske om å rive et hus i Bjørnøygaten, ble det nedlagt bygge- og deleforbud og huset foreslått vernet etter anbefaling av kommunens administrasjon.

Det kan ikke være slik at det finnes to forskjellige sett med regler. Stavanger kommune kan ikke oppføre seg annerledes når kommunen selv er eier, i forhold til når bygninger er i privat eie. Dette vil oppleves som forskjellsbehandling. Det vil være med på å svekke den allmenne tillit til byutviklingspolitikken.

Stavanger har i forbindelse med kulturhovedstadsatsingen «Norwegian Wood» som et hovedprosjekt. Norwegian Wood inviterer arkitekter og utbyggere til å utvikle nye prosjekter, basert på bruk av tre som byggemateriale. Dette har allerede resultert i at det planlegges spennende boligprosjekter på Jåtten, gamle Stavanger Stadion og Siriskjær. Når det skal fylles inn ny bebyggelse i det eksisterende trehusbyen må ambisjonen være at denne tilfredsstiller kvalitetskravene i Norwegian Wood. Venstre vil reise en politisk diskusjon om hvordan kommunen selv kan gå foran med et godt eksempel og hvordan vi kan få på plass stimuleringstiltak som gjør det naturlig også for private og velge å bygge tilpasset trehusarkitektur.

Vi advarer sterkt mot utviklingen vi har sett i det siste. Stavanger skal ikke ofre viktige deler av byens historiske identitet uten at vi engang får vite hva vi skal få i stedet.

Å ha et aktiv og positivt forhold til dette er en av våre viktigste politiske oppgaver. Dersom alle krefter slår seg sammen kan vi gjøre trehusbyen til Stavangers viktigste pluss.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 18 år siden.**