I dag ble Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens budsjettinnstilling for 2009 debattert i Stortinget. Les hele Dørums hovedinnlegg her:
– I det alternative budsjettet Venstre har lagt fram tidligere i finansdebatten, og som også ligger her i dag, er vår desidert kraftigste omprioritering, innenfor de samme budsjettrammene som regjeringspartiene hadde, kunnskap og forskning. Vi har lagt inn over 2 milliarder kr til disse formålene, hvorav bortimot 1,6—1,7 milliarder kr er til forskningen alene. Når vi har gjort det, er det fordi vi er helt overbevist om — uavhengig av trender og uavhengig av trekk i samfunnet som former våre liv — at vi er nødt til å tenke langsiktig. Det å styrke forskningen, som både bygger allmenndannelse i demokrati og sivilisasjon, og også styrker og bygger opp under det ufødte næringsliv, er helt nødvendig.
Forskning settes først
– Det er rett og slett uttrykk for det som er å sette noe først, og det er å prioritere i politikk. Venstre har gjort den prioriteringen, og vi vedkjenner oss den. Hadde våre prioriteringer blitt gjennomført i denne stortingsperioden, ville vi svært sannsynlig klart den ene prosenten av BNP, bl.a. fordi den sittende regjerings førstegjerning var å kutte 25 milliarder kr på de forslagene som lå etter Bondevik II-regjeringen. Den nåværende regjering har så langt klart å ta igjen 22 av disse 25 milliardene til Forskningsfondet i løpet av sin tid. De har klart å dekke opp ca. 90 pst. av det de nå startet med å kutte i begynnelsen av perioden. Når man da snakker om å levere, leverer man etter at man har tatt ned ambisjonene så mye at man springer etter det.
– Det samme skjer jo nå, senest uttrykt i brev mottatt i går fra Universitets- og høgskolerådet, hvor det på nøkternt norsk sies følgende om budsjettet for 2009: “Og institusjonene har måttet kutte i studietilbudet, redusere gruppeundervisningen og unnlate tilsetting i ledige stillinger pga manglende finansiering på 405 mill. kr.”
– Det er jo et landskap som ikke handler om å levere. Det er et landskap som handler om at noen er nødt til å springe etter. Venstre er i hvert fall opptatt av både de forslagene vi tidligere har hatt i finansinnstillingen, forslag vi har i dag, og forventninger vi har — senest til revidert, men gjerne før — når det gjelder å sørge for at basisfinansieringen ved universiteter og høyskoler ikke holdes skadelidende, slik at ledige stillinger blir fylt opp, slik at studietilbud blir forsvart, slik at kvalitetsreformen for høyere utdanning eksisterer, og slik at f.eks. leger som skal ut i allmennpraksis, får opprettholdt sine kvalitativt glimrende veiledningstilbud og ikke opplever at de kuttes. Dette blir det ikke noe av med mindre man vil prioritere, med mindre man vil sette forskningen — enten den er næringsrettet, eller den er rettet mot den alminnelige, generelle grunnforskning — først. Her er det en saklig forskjell mellom Venstre og regjeringspartiene.
– I en tid med utrolig mye penger velger vi å sette dette først. Det betyr selvfølgelig at det går ut over andre deler av budsjettet. Jeg regner med at jeg muligens får noen livlige replikker på det, men det er jo slik at dersom man setter noe først, må det gå ut over noe annet. Og hvis man ikke setter forskningen først, er det fordi man setter noe annet høyere enn forskning.
Vår tids proletarer
– Etter min allmenndannelse og læring er det ubegripelig hvorfor man ikke kan sette noe som er så samfunnsøkonomisk lønnsomt, og som gir så mye som forskning, først. Det begriper jeg ikke. Jeg begriper det heller ikke i et land hvor over halvparten av de yngste generasjonene har høyere utdanning enn grunnutdanning. Jeg begriper det rett og slett ikke! Jeg begriper det heller ikke etter at vi for ca. 15 år siden — tror jeg det var — opplevde at tallet på akademikere passerte tallet på industriarbeidere i vårt land. Jeg begriper det heller ikke, for jeg vil våge å påstå at akkurat som faren til Einar Gerhardsen, som ledet et veiarbeidslag i Oslo og var sin tids proletar, er stipendiater på universiteter i vår tid vår tids proletarer. Dårlig er de lønnet, men de gjør sannelig en samfunnsinnsats som det virkelig skinner av! Det samfunnet vårt belønner dem med, er nærmest å forfremme dem til bingomillionærer fra Verdalen når det gjelder å prøve å få ut penger til forskning og forutsigbarhet med tanke på praktiske vilkår. For disse samfunnsmessige idealistene, som vi treffer gang på gang, ber om én ting, i motsetning til mange andre som sloss mest for lønna. De ber om forutsigbare rammevilkår for å kunne forske, de ber om anstendig utstyr, de ber om skikkelige bygninger, og de ber rett og slett om en samfunnsmessig innsats.
– For Venstre er det en gåte at vi har en rød-grønn regjering som ikke skjønner at det å bygge landet også er å bygge forskning. Så får vi se om den sittende regjering skjønner at det å satse på forskning også er god motkonjunkturpolitikk, ikke bare i den forstand som alltid vil skje når det er vanskelige tider, at man bygger de byggene man kan bygge, man asfalterer de veiene man kan asfaltere, og man legger de skinnene man kan legge, men at man faktisk forstår at det å ta vare på den forskningsmessige infrastruktur, menneskene, utstyret, faktisk også er å bygge på tvers av konjunkturer og å skape optimisme.
– Venstre har prioritert dette veldig sterkt, og vi er med på forslag, hvor vi ber Regjeringen — senest i revidert nasjonalbudsjett — å komme tilbake og sikre våre universiteter og høyskoler og forskningsmiljøene generelt. Og selvfølgelig er en del av det å la SkatteFUNN-ordningen bli tilbakeført til en del av de gode ordningene man hadde før, ikke bare holde den i live og holde den i gang.
Flere og gode lærere
– Så har vi i budsjettet vårt gjort en prioritering som er velkjent, men det er all mulig grunn til å understreke den. Vi velger å konsentrere midler innen skolen på det å rekruttere flere lærere og på å gi lærerne mer systematisk videreutdanning. Og hvorfor det? Jo, vi vet jo bl.a. gjennom innsats fra den sittende regjering at det som er overveldende dokumentert, er at det er en svært sterk sammenheng mellom det alminnelige kompetansenivået på lærerne ved en skole og resultatene på skolen. Det vet vi. Vi vet til og med at det er betydelige geografiske forskjeller i landet når det gjelder dette kompetansenivået. Vi vet at Oslo og Akershus og Sør-Trøndelag ligger høyt, og vi vet at fylker som Nordland og Telemark ligger lavt. Så det å prioritere videreutdanning og sette pengene først på det er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre for å sikre kvaliteten i skolen og også bidra til en sosial utjamning. På samme måte vil det antakelig etter dagen i dag være like ubegripelig for denne representanten at regjeringspartiene ikke kan stemme for systematiske rekrutteringstiltak for lærere til grunnskole og videregående skole. Men det henger kanskje sammen med at man heller ikke har noe særlig trykk når det gjelder rekrutteringen av stipendiater i høyere utdanning, og det henger også kanskje sammen med at man heller ikke er tung til å rekruttere førskolelærere, i en tid hvor vi mangler 4 000 av dem og har en lavere dekning av førskolelærere i barnehagene våre enn det våre naboland har. Det er mulig at det er en sammenheng i det at man ikke vil prioritere kvalitet på denne måten.
Privatskoler
– Som representant for Venstre vil jeg også be om at vi omsider får den saken til Stortinget som går på hva slags penger de private skolene skal få. Og nå snakker vi ikke om de skolene Venstre liker, men vi snakker om de skolene som Venstre også liker, og som i særdeleshet de rød-grønne partiene — og i denne sammenheng også Kristelig Folkeparti — er dypt forelsket i. Disse skolene må jo kunne få anstendige forutsigbare vilkår. De må kunne få vite hva slags penger de skal få. Vi må kunne få en gjennomgang av de modellene vi skal ha, slik at vi slipper de rundene som vi har hatt gang på gang etter at vi endret den gamle friskoleloven til å bli en privatskolelov. Det er ubegripelig at vi ikke får det, men vi bør i hvert fall få det, for det er jo noe helt spesielt at man etter å ha kommet med sterke kjærlighetserklæringer til kristne skoler, Montessori-skoler og Steinerskoler, driver og roter så mye at man ikke klarer å finne ut av finansieringssystemet. La meg si det slik: Enhver som tenker på et samarbeid med de rød-grønne, ser jo her hvordan Kristelig Folkeparti nærmest ikke behandles all right, for Kristelig Folkeparti trakk seg ut for å sikre noe. Det har jeg gitt dem ros for og også vært uenig i, men både de og hele Stortinget fortjener at disse skolene som det ikke er strid om, får skikkelige rammevilkår. Jeg synes det er grunn til å si det så sterkt.
Demokratireform i kirken
– Så til slutt i dette innlegget vil jeg gjerne tilbake til at kirkeforliket ikke bare blir glade hyllingstaler til hverandre, en vår, en dag osv. i Stortinget, så jeg skal sitere hva komiteen nå samlet sier. Jeg synes det er viktig å gjøre det. Komiteen viser i forbindelse med forliket til det som skjedde i komiteen, til Bakkevig-utvalget og til Kirkemøtet. Så sier komiteen:
“Komiteen er kjent med at det vil kreves betydelige ressurser for å kunne gjennomføre den forutsatte demokratireformen i kirken allerede ved stortingsvalget 2009. Komiteen legger til grunn at departementet er i tett dialog med kirkens organer og kommer tilbake med egen sak til Stortinget om de nødvendige bevilgninger, så snart som mulig og senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2009.»
– Dette er altså ikke en mindretallsmerknad. Det er en merknad fra hele komiteen. Og den er ment på den måten at vi som var med på forliket, forventer at denne utbedringen ikke i kvantitet, men i kvalitet i demokratiarbeidet i Kirken, faktisk får et økonomisk grunnlag. Jeg legger sterkt til grunn at kirkestatsråden, som tidligere har blitt hyllet for sin innsats — etter min mening berettiget så — for det som skjedde i vår, også kan gi tunge bidrag som gjør at vi kan gå julen i møte med rolige sinn på dette punkt. Det finnes sikkert andre punkter hvor vi ikke vil ha rolige sinn, men på dette punkt burde det i stortingssalen være et rolig sinn.
Almenndannelsens plass
– La meg slutte der jeg begynte. Det å slåss for allmenndanning og det å slåss for kunnskap og nysgjerrighet har alltid vært en radikal reforminnsats i ethvert land. Det er det som løftet fattige Norge til å bli et bra land. Det er også det som trengs når vi ser økonomiske kriser rundt oss, at vi tør satse på kunnskapen, at vi tør satse på forskningen. Jeg har en drøm, og det er at jeg en dag våkner og ser at den rød-grønne regjeringen har klart å prioritere forskning og allmenndannelsen som følger av dette løpet. Man må aldri slutte å drømme, for da har man tapt kampen om å få til en bedre verden.