Av Roar Sollied, Venstres stortingsrepresentant i Troms
For dem som ingen endring vil, må det kanskje en usannhet til for at det gamle bildet skal forbli hengende. Noen ynder å tillegge Venstre andre motiver enn vi egentlig har. Venstre vil ha en velferdsreform som krever endringer for å lykkes, og som bevarer lokaldemokratiet. Det er ikke noe mål i seg sjøl at kommunene skal slå seg sammen, men det vil gjøre flere kommuner i stand til å løse flere oppgaver lokalt. Dette er Venstre ærlige på.
Venstre vil slett ikke spare penger i kommunene! Tvert imot: Venstre vil øke andelen av offentlige oppgaver og midler på kommunenivå fra 40% til over 50%. I dag er det Staten som sitter på de fleste oppgavene og midlene i det offentlige (over 50%).
Venstres velferdsreform
Mange har for lengst innsett at vi må gjøre en vri, og ikke bare stivholde på gamle strukturer.
Venstres velferdreform handler først og fremst om å flytte noe spesialisthelsetjeneste ut dit folk bor og unngå at eldre og syke blir kasteballer mellom sykehusene og kommunene. Denne manøveren flytter årlig over 20 milliarder kroner i distriktenes favør!
Det handler videre om å holde ungdom i distriktet, mer kompetanse, mer lokaldemokrati, mer velferd og verdighet til gamle og syke, og større sikkerhet for barna i oppveksten. Det er nemlig også verdt å betenke at i enkelte kommuner kan det rett og slett bli så gjennomsiktig smått og nært at alvorlige saker kanskje ikke blir tatt fatt i.
Skal vi få unge kompetente mennesker, må vi ha større forvaltningsenheter, sterkere og attraktive faglige miljø med utviklingsmuligheter, ikke ensomme delstillinger i små kommuner. Når vi trenger flere lærere, sykepleiere, hjelpepleiere til kommunene, må ikke landet fortsette å reprodusere tusenvis av folk for etatsstillinger vi ikke trenger. Hovedsaken er at tjenestene skal bli bedre for innbyggerne, fagmiljøene attraktive og stillinger besatt med kompetente mennesker.
For å sikre reelt lokaldemokrati, må vi unngå å bli sittende med et rådmannsstyre etter interkommunale løsninger på kryss og tvers, vi må unngå å bli styrt av Staten gjennom fylkesmannen etter at kommunen er gått konkurs pengemessig og forvaltningsmessig.
Hva er vi glad i, og hva er vi redd for?
Jeg kan ikke skjønne hvorfor folk skal slutte å trives om forvaltningsgrenser flyttes, for kjærligheten til et sted kan vel ikke begrunnes eller begrenses av kommunegrensene? Er man glad i Tranøy, så er man det uavhengig av politisk flertall og kommunal forvaltning, og hvis kjærligheten bråstopper ved kommunegrensa, bør man absolutt ta kjærligheta opp til revisjon.
Eksemplet Torsken
Torsken har slitt med regnskap og regnskapsbalanse i mange år. Økonomisjefen der skal nå gjennom et prosjekt få fastslått hvorvidt Torsken har grunnlag for å gjennomføre lovpålagte oppgaver (TF 4. mai). Jeg tror jeg vet svaret, særlig når han tilføyer at aldri noen sinne har det vært så mange kommuner med underskudd i regnskapet som i år! Altså Torsken er slett ikke spesiell, problemet er landsdekkende, til tross for rødgrønn regjering, til tross for at regjeringen i budsjettet nå har ca 220 milliarder mer å rutte med innenfor handlingsregelen enn Bondevik, Venstre og co hadde for fire år siden. 220.000.000.000 kroner mer, men det holder ikke! Skal vi bare fortsette slik mens folketallet krymper de aller fleste steder? Eller skal vi se om vi får flere og bedre tjenester igjen for pengene?
Eksemplet Senja
Det er ikke bare Torsken av kommunene i Troms som har nådd minstemålsgrensen for en generalistkommune, som skal bære alle primære oppgaver. Og folketallet fortsetter å gå ned samtidig som eldreandelen øker. Noen kommuner bør velge aktivt før de kommer i den situasjonen at de ikke kan opprettholde tjenester for sine innbyggere. Dette ser de fleste som ikke bare gjemmer seg for endringer.
Jeg har tidligere uttalt at Senjas kommuner bør finne sammen, noe som er straks lettere å få til når et felles navn er mer identitetsbærende enn navnet til noen av de fire kommunene. Det er ikke alle som er så heldige som Senja i så måte!