Fred i Europa for all fremtid

I et innlegg i Romerikes Blad 6. mai påstår Senterpartiets Karoline Koller at EU ikke er et fredsprosjekt. Skedsmo Venstres Boye Bjerkholt gir svar på tiltale.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**

EU-flagg

Foto: Ukjent

Av Boye Bjerkholt, leder i Skedsmo Venstre

I et innlegg i Romerikes Blad 6. mai påstår Senterpartiets Karoline Koller at EU ikke er et fredsprosjekt. Årsaken er visstnok at EU fremmer handel.

“Om ikke varer krysser grensene, vil soldater gjøre det”, sa den franske attenhundretallsøkonomen Frédéric Bastiat. Eller sagt på en annen måte: Land som handler med hverandre, og som er økonomisk avhengig av hverandre, går ikke til krig mot hverandre.

Nettopp den læresetningen er grunnmuren i EU. Det startet med kull og stål i 1951, de viktigste ingrediensene i datidens krigføring. Tanken var at dersom landene hadde et åpent, felles marked for kull og stål, kunne ingen av dem ruste opp til krig i det skjulte. Etter århundrer etter århundrer med krig, nød og elendighet på det europeiske kontinent, fant gamle fiender sammen – bare få år etter tidenes mest ødeleggende krig, den andre verdenskrig – og sikret fred dem imellom for all fremtid. Siden det europeiske prosjektets spede begynnelse med Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Nederland, Belgia og Luxemburg, har EU utviklet seg til å bli et alleuropeisk fredsprosjekt som også har krysset den kalde krigens skillelinjer. EU teller i dag 27 medlemsland som har kommet sammen for å løse uenighet i fred og for å møte felles utfordringer med felles løsninger. I løpet av få år vil medlemstallet øke ytterligere: Kroatia og Island kan bli medlem i nær fremtid, mens Tyrkia, Makedonia og Albania står på tur.

EU startet som et fredsprosjekt, og er fremdeles et fredsprosjekt. Det var EU som fikk slutt på århundrer med krig i Vest-Europa, det var EU som tok steget over skillet mellom Øst og Vest da jernteppet falt og sørget for demokratisk og økonomisk utvikling i den tidligere østblokken, og det er EU som spiller en avgjørende rolle på Balkan og holder trykkokeren av nasjonalistiske og religiøse motsetninger under kontroll. Så lenge EU er mer attraktivt for Serbia enn det Kosovo er, er EU en aktiv fredsaktør også i det som har blitt kjent som Europas urolige hjørne.

Senterpartiets påstand om at EU ikke er et fredsprosjekt faller dermed på sin egen urimelighet. Det er rett og slett historieløst å påstå at den økonomiske og politiske integrasjonen i Europa ikke har fremmet fred, og det fremstår som et desperat forsøk på å svartmale EUs suksess når en slik argumentasjon dras inn i debatten om norsk medlemskap i EU.

Som nordmann er jeg stolt av at Norge allerede bidrar til det store freds-, samarbeids-og demokratiprosjektet EU er. Norge betaler inn til EU og følger EUs regelverk. Norge er en del av EUs indre marked, og Norge er en del av grense-, politi-, og justissamarbeidet. Derfor er debatten om norsk EU-medlemskap fullstendig uinteressant i europeisk sammenheng. Vi er allerede med. Heldigvis.

Men når EU-borgere i 27 land går til urnene 7. juni for å bestemme Europas fremtid, får ikke nordmenn være med.

De som har mest å tjene på at Norge får gjøre mer enn å betale inn og følge regelverket som andre har laget for oss, er ingen andre enn nordmenn selv.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**