Er det statens oppgave å regulere slutten på livet og overprøve legers ed ? Hvor skal grensene gå, hvilken diagnose skal være kvalifiserende ? Skal fysisk og psykisk smerte likestilles ? Vil vi i framtiden få en valgkamp hvor politikere lover å sette diagnoser inn på en aktiv dødshjelp liste? Hvor vil det norske samfunnet være om 10 til 20 år når det å ta liv normaliseres og aksepteres?
Spørsmålene er mange og vanskelige, det dreier seg om verdier og etikk i et framtidig Norge.
Dersom vi overfører tall fra Nederland hvor 2 til 3 % velger å avslutte sitt liv med aktiv dødshjelp kan vi få mellom 600 og 700 som kan ta dette valget i Norge .Vi snakker ikke om en liten gruppe, men en betydelig gruppe mennesker som har det svært vanskelig. En rapport fra staten Oregon i USA, hvor aktiv dødshjelp er tillatt, viser at 55% av dem som ville benytte seg av retten til aktiv dødshjelp, gjorde det fordi de ikke ville være en byrde for familien. Dette maner til alvorlig ettertanke og alle varsellamper må lyse rødt. Vi må rett og slett som samfunn gi bedre helse og omsorgstjenester også i livets sluttfase. Aktiv dødshjelp må ikke være løsningen.
I Norge har en pasient i dag rett til å si nei til livforlengende behandling. Dette innebærer en rett til å avslutte medisinsk behandling, også når dette medfører framskynding av døden. (passiv dødshjelp) Angsten for å ligge til byrde stikker dypt i oss alle. Det er en farlig utvikling hvis hensynet til andre blir et argument for å dø. Vi må aldri komme dit at retten til å dø, kan oppleves som en plikt til å dø for å skåne andre.
Verdiene har vært tverrpolitisk fram til Framskrittspartiet nå har åpnet for aktiv dødshejp. Jeg har et håp og et ønske om at vi tar et aktivt verdivalg og sier nei til Aktiv dødshjelp. Vi må i stedet utfordrer helsevesenet på å bli bedre på helse og omsorgstjenester også mot livets slutt.
Rita Sletner, Stortingskandidat for Venstre