Av Boye Bjerkholt, listekandidat for Venstre
Venstre står for en helhetlig utviklingspolitikk som viser tillit og gir ansvar til fattige land og deres folkevalgte representanter. Venstres utviklingspolitiske plattform bygger på en sosialliberal ideologi slik den er nedfelt i partiets prinsipprogram. Her vektlegges "frihetens infrastruktur" basert på demokrati, rettsstat, markedsøkonomi og det sivile samfunn.
Det er fire sentrale punkter i Venstres utviklingspolitikk. For det første må vi stole på at andre vet best hva som er best for dem. Utviklingsland må selv styre og ha et eierskap til sin utvikling. Vi kan ikke sitte i Oslo og detaljstyre bistanden. Det forhindrer selvsagt ikke at vi må ha systemer som sikrer mot korrupsjon og maktmisbruk.
For det andre må vi insistere på at utviklingen skal styres av folkevalgte organer i mottakerland. Av de 48 landene sør for Sahara har om lag 40 avholdt minst ett flerpartivalg det siste tiåret. Det betyr ikke at landene er demokratiske ifølge vestlige standarder, men de har demokratisk valgte representanter som må tas på alvor. Bistanden må ikke styres utenom dem.
For det tredje må vi kreve samsvar mellom virkemidler. Vi kan ikke være flinke på bistand uten også å inkludere utviklingshensyn i handelspolitikk, næringspolitikk, internasjonale relasjoner, kapitalforvaltning, innvandringspolitikk, samt forbrukerpolitikk, forskning og utdanning etc. Det betyr ikke at vi skal ignorere norske egeninteresser, men vi må være åpne om interessekonflikter – og kunne håndtere dem på en ansvarlig måte.
For det fjerde må vi dessuten balansere riktig mellom liberalisme og beskyttelse. Her skiller Venstre seg fra venstresiden, som vil tillate ukritisk proteksjonisme, og fra høyresiden, som vil ha ubegrenset frihandel for alle. Venstre vil ha asymmetriske handelsregimer som sikrer at de fattigste får en større gevinst av globaliseringen.
Venstres utviklingspolitikk fyller et grunnleggende behov siden norsk bistand på mange måter er anti-liberal og gjennomsyret av formynderskap. Norsk bistand har alltid vært basert på en idé om at vi vet bedre enn fattige folk og nasjoner hva som er best for dem. Til tross for en rekke erklæringer om det motsatte, gjennomsyrer dette det daglige bistandsarbeidet – og de store bistandspolitiske debattene.