Kommunal Rapport nummer 36
Tvang — både redning og trussel?
Jeg har ikke noe imot at kommuner slår seg sammen, men det må være frivillig. Dette har du helt sikkert hørt en stortingspolitiker si.
På Stortinget sitter det folkevalgte fra hele landet, representert i størrelse og partitilhørighet etter slik velgerne har bestemt i sine fylker. De er demokratisk valgt av velgerne til å ta de store, nasjonale beslutningene. Hvis det er noen beslutninger de burde ta, så er det vel de store, nasjonale strukturgrepene?
Det er mange utgangspunkt i kommunestrukturdebatten, både antall innbyggere, og kvalitet på tjenestene er vanlige tema. Jeg mener debatten mangler en dimensjon som ikke handler om smått er godt eller om stort er flott. Det er på høy tid vi definerer begrepet tvang i kommunestrukturdebatten. For Stortinget har i følge Inndelingslova fullmakt til å avgjøre sammenslåing av kommuner selv om kommunene selv er i mot. Så det alle definerer som tvang, er faktisk å følge loven.
Hvis det hadde vært slik at kommunene selv endret struktur i takt med samfunnsutviklingen, så hadde vi ikke hatt denne debatten. Da ville det vært en dynamikk mellom oppgaver og struktur. Men slik er det ikke, fordi nye eller mer krevende oppgaver løses ved interkommunalt samarbeid som igjen blir et nytt forvaltningsnivå. Det er også en kontinuerlig endring internt i kommunenes organisering for å løse oppgavene på en best mulig måte. Men behovet for endring av kommunestruktur er det ikke populært å snakke om. Svaret er frivillighet, frivillighet, frivillighet. Resultatet er null handling.
Det er politikernes ansvar å ta grep (også upopulære) når man ser utfordringer. Hvis ikke kommunene selv klarer å endre struktur i takt med utviklingen, bør våre nasjonale folkevalgte bruke sin myndighet til å bestemme hvor mange kommuner de mener Norge bør bestå av. Slik at vi kan ha den mest bærekraftige strukturen til å løse viktige oppgaver for alle. Stortinget bør også anslå hvor mange kommuner de mener at fylkene bør bestå av, ut fra topografi, infrastruktur, avstand, befolkning osv. Men ikke kun på bakgrunn av antall innbyggere, for det vil ikke ta med seg disse lokale forskjellene. Så er det opp til det lokale folkestyret å finne frem til hvilke kommuner de vil slå seg sammen med. For på det detaljnivå har lokalpolitikerne best innsikt i hva som passer ut fra lokale forhold.
Jeg tror at politikere i nasjonalforsamlingen har mer kunnskap til å se den overordnede strukturen for nasjonen Norge, fordi de er nasjonale politikere som trenger å ha et bredere perspektiv enn lokalpolitikere. En Stortingspolitikers oppgave er ikke bare å gjøre vedtak som er "en hilsen hjem", men å fatte beslutninger i et overordnet perspektiv for landet. Så hvis resultatet av frivillighetslinja i kommunene ikke oppfyller Stortingets mål om antall, bør Stortinget sørge for at vi nasjonalt når målet. Ellers vil det være enkeltkommuner som hindrer en nasjonal endring som mange er enig om trengs, men vi er uenige om fremgangsmåte.
Svært mange lokalpolitikere og folk flest ber om å få øremerkede midler til viktige tjenesteområder i sin kommune. Men øremerkede midler er også tvang, fordi kommunene tvinges til å bruke de slik Stortinget bestemmer at de skal. Det kan være innenfor, skole, barnehage eller sykehjemsplasser. Det må tolkes dit hen at folk ikke tror lokalpolitikerne ville prioritert riktig hvis midlene var innenfor den frie rammen. Men når det gjelder kommunestruktur som er så viktig for folk, vil de at lokalpolitikerne skal bestemme likevel. Da har lokalpolitikerne plutselig tillit og en beslutning i Stortinget har blitt et tvangsbegrep.
For meg er det rett og slett ikke helt logisk sammenheng på hvilke type beslutninger innbyggere og politikere vil at Stortinget skal ta, og hvilke beslutninger vi vil at lokalpolitikerne skal ta. Man vil at lokale og viktige oppgaver skal prioriteres via øremerkede midler fra Stortinget, men ikke de nasjonale sakene som egentlig Norges kommunestruktur er. Svært mange er altså i mot muligheten til å bruke tvang i kommunestrukturdebatten, men de ønsker likevel mer tvang i bruk av lokale midler. I én sak er tvang en trussel, i en annen sak er tvang redningen.
Hele min undring i denne debatten kan oppsummeres i flere spørsmålstegn. Kan det egentlig kalles tvang at Stortinget tar det politiske ansvaret om hvilke kommunestruktur nasjonen Norge bør bestå av? Er det ikke egentlig der beslutningen hører hjemme? Handler debatten egentlig om hvilke folkevalgt nivå som skal bestemme hva? Da synes i hvert fall jeg det er riktigere at nasjonalforsamlingen tar beslutninger om landets kommunestruktur, men at kommunene får mer frihet og større økonomisk mulighet til å drive kommunen slik det passer lokalt, uansett hvor grensepålen står eller rådhuset ligger.
– * –
Kommunal Rappot september
Pulverisert ansvar for psykisk syke
Tilbudet til psykisk syke er blitt dårligere flere steder, tross opptrappingsplanen for psykisk helse. Men dårlig rapportering gjør det vanskelig å dokumentere dette.
Nå skal vi finne ut hvor mye kommunene satser på psykisk helsearbeid etter at det ikke lenger er øremerkede midler, tenkte Mental Helse. Et naturlig spørsmål for en brukerorganisasjon som jobber for et bedre psykisk helsetilbud, og som får tilbakemeldinger på at tilbud er blitt dårligere. Svaret skulle vise seg å bli vanskelig og finne. Vi møtte en jungel av pulverisert ansvar og budsjettposter som ikke var sammenlignbare.
Vi begynte å lete i Kostra (kommune—stat—rapportering). Der burde det være lett å finne ut hvor mye en kommune har brukt på psykisk helse de siste årene. Men midler til psykisk helsearbeid er spredd på ulike funksjoner og ansvar i KOSTRA. Kommunene gjør det i tillegg på forskjellig måte når midlene ikke er øremerket.
Det handler også om hvordan man definerer hva som er innenfor psykisk helse. Hvor langt inn i forebyggingsprospektet skal vi si at det handler om satsing på psykisk helse? Psykisk helse et vidt begrep som omfatter hele mennesket. Det gjelder forebygging, habilitering og rehabilitering. Dessuten må ulike etater samarbeide for å få gode tilbud til mennesker med psykiske helseproblemer. Et helhetlig tilbud er faktisk avgjørende for gode psykiske helsetilbud.
Selv om midler til psykisk helsearbeid ikke lenger er øremerket, ønsker staten en rapportering på hvor mye kommunene budsjetterte til dette i 2009 og 2010. Dette for å følge opp at slutten på opptrappingsplanen for psykisk helse ikke blir en nedtrappingsplan allerede årene etter.
MENTAL HELSE har utallige ganger forsøkt å få tak i disse tallene. Men her støter vi på nok et hinder i systemet: fylkesmennene. De mener at så lenge kommunenes midler er frie, har de ingen myndighet til å be om rapportering for hvordan midler er brukt.
Statsminister Jens Stoltenberg har fått flere spørsmål i Stortinget om hva han synes om nedskjæringer i det psykiske helsetilbudet etter at opptrappingsplanen og øremerkede midler ble avsluttet i 2008. Svaret hans var: «Det er gjort et betydelig løft for psykiatrien. Flere får behandling. Men han sa også at «hvis det hadde vært slik at tilbudet var dårligere, så ville det vært alvorlig.» Vår følelse av hvordan tall og virkelighet henger sammen (eller ikke henger sammen), og vanskeligheten av å få talldokumentasjon, gjør oss urolige.
Løsningen må være å få fram konkrete eksempler. Det er dessverre svært mye lettere å finne disse enn tall i kommunens budsjett eller rapporter til fylkesmennene. I Porsgrunn kommune er en hundreprosent stilling i kulturavdelingen tatt bort. Det betyr at mange av kulturaktivitetene til mennesker med psykiske lidelser forsvinner, blant annet kurs, turer og kulturaktiviteter. Kultursjefen sier han ikke klarer å erstatte stillingen i kulturavdelingen. Det er en beinhard prioritering på hvilke kulturtilbud de klarer å opprettholde og hvilke som må bort.
INDERØY KOMMUNE har kuttet økonomisk støtte til Mental Helses lokallag. I stedet blir de tilbudt en bod på rundt 10 kvadratmeter, til kontor og styremøter for lokallaget. Men penger til drift finnes ikke. Kommunalsjefen sier driftsmidlene så langt ikke kan skaffes, dette kom tidligere gjennom de øremerkede midlene til kommunen. — Nå har vi et sted vi kan planlegge aktiviteter for mennesker som sliter psykisk, men ingen penger å bruke, sier lokallagsleder Eilert Nilsen. Vi har dokumentasjon på tilsvarende eksempler fra hele landet.
Mental Helse frykter at denne situasjon vil føre til at flere havner på sykehus fordi det kommunale tilbudet er blitt kuttet ned der man skulle hatt midler til å forebygge. Når vi da i tillegg kan dokumentere at det kuttes også i Distriktspsykiatriske sentre (DPS), blir dette en svært vanskelig situasjon.
For eksempel har et DPS i Nord-Troms kuttet tilbudet om hjelp i helgene. De som sliter psykisk, opplever det som svært utrygt at «de ikke kan bli syke i helgene». Klinikksjefen sier det er dyrt å drive desentralisert, og at det er mye å spare på ikke å holde åpent i helgene. Nærmeste hjelp er 25 mil unna.
Konklusjonen vår er at det ikke er mulig å sammenligne bruk av penger til psykisk helse fra et år til et annet når det ikke er øremerkede midler. Det er heller ikke mulig å sammenligne kommuner med hverandre. Rapporteringen som kommunene skulle gi Helsedirektoratet via fylkesmennene kunne gitt oss et svar, men den er boikottet av kommuner som ikke føler seg forpliktet til å svare, og fylkesmennene som ikke synes det er innenfor deres myndighet og be om rapporteringen.
Vårt virkemiddel blir derfor å dokumentere dårligere tilbud til brukerne i praksis. Men kanskje det er det mest effektive virkemidlet? For statsministeren har jo selv sagt at dersom tilbudet var blitt dårligere, ville det vært alvorlig. Ja, statsminister, tilbudet er dårligere flere steder, og det er alvorlig. Så hva gjør du med det?
– * –
Kommunal Rapport nummer 14
God barndom – bedre fremtid for alle
Når jeg tenker tilbake på minner fra barndommen, er det ett bilde som er svært tydelig. Som et fotografi. Det er meg selv, sittende i en kjempebrei vinduskarm i et stort vindu med utsikt over Myrløkka i Kongsberg. På fanget har jeg er diger bolle stapp full av forskjellige knapper. Et eldorado for ei lita jente med mye fantasi.
I den samme stua har mamma keramikkutsalget sitt, mens verkstedet har inngang ved sandkassa mi. På fjellsiden over, har mamma malt bisonoksen som fant sølvet i Kongsberg i 1623. Folk kommer og går, og mange kjøper kunsten hennes. Pappa har fast jobb på Kongsberg Våpenfabrikk, og rusler til mørkerommet sitt hver morgen. Eller for å gjemme seg under en svart duk, knipse bilder via en lang snor i venstre hånd, og blitslampen høyt hevet i høyre hånd. Huset vårt er lite, sjarmerende og føles veldig trygt for ei lita jente. Omgivelser som ga god ballast for mitt voksne liv.
Politikere sier det er viktig å prioritere barn og unges psykiske helse og oppvekstvilkår. Det er politisk korrekt å snakke om forebygging og hjelp så tidlig som mulig. Slik unngår vi triste skjebner for barn og unge, samtidig som vi forebygger et stort helse- og samfunnsproblem når barna blir større. Da burde det være lett å få ressurser til å gjøre noe med det.
Men det er tydeligvis lettere å se hull i asfalten enn hull i barnesjela. For det som skjer i praksis, er at flere kommuner kutter i det psykiske helsetilbudet. Det er kamp om de kommunale kronene, og kamp om fordelingen av helseforetakenes budsjett. Midt i kampen finner vi barn med psykiske problemer. De har ikke den sterkeste stemmen i budsjettdebattene, selv om de sitter på de sterkeste historiene.
Barn velger hverken sine foreldre eller sin barndom. Det er de voksne og samfunnet rundt som skal bidra til at det oppleves godt å være barn. Man trenger ikke være utdannet helsepersonell, men en klok voksen som bryr seg. Foreldre, barnehage, skole og barns omgangskrets må bidra til at alle barn føler seg betydningsfulle. Ingen er gode på alt, men alle barn må vite at de er gode på noe. Alle barn fortjener trygghet.
Kompetanse hos voksne som har ansvar for barn i barnehage og skole er viktig. Det er også viktig at helsesøstertjenesten i kommunene blir styrket. Vi trenger kompetente fagpersoner i tillegg til foresatte som kan oppdage psykiske problemer hos barn, selv om barna ikke snakker om det selv.
Studier fra Folkehelseinstituttet slår fast at de nære omgivelser har stor betydning for barns psykiske helse. Derfor er det så viktig å satse på forebygging og informasjon hos småbarnsfamilier. Det beste er jo at barn og unge slipper å oppleve psykiske problemer.
Noen barn er utsatt for risiko for å få psykiske problemer på grunn av omgivelsene de vokser opp i. Blant annet med overgrep, omsorgssvikt og mobbing. Disse burde det være lett og se, og muligheten til å fange opp stor. Men det er vanskeligere å se de barna som uttrykker sin angst ved å oppføre seg stille og tilbaketrukne.
Studien "Barn i Bergen" konkluderer med at seks av ti barn som sliter med angst, ikke får behandling. Dette gjør at disse barna ikke får den livskvaliteten de fortjener. Dessuten viser undersøkelsen at angst hos barn, kan være en av årsakene til uføretrygd i voksen alder.
Rask behandling er viktig for de som rammes av psykiske problemer. For barn og unge er det spesielt viktig, fordi det kan hindre problemer i voksen alder. Tilbudet i kommunene må bli bedre og lettere tilgjengelig. Det må være en lavere terskel for å få hjelp, og hjelpen må være der når du trenger den.
Regjeringen skal lytte til en rekke av landets rikeste, unge arvinger for å finne frem til verdiskapningen som Norge skal leve av i fremtiden. Ja – fremtiden er verdiskaping, men fremtiden er også barna. Klarer vi å gi flest mulig barn trygghet, selvtillit og en robust psykisk helse, gir vi både barna en god barndom, men vi bidrar også til at fremtiden blir bedre for oss alle. For den ballasten vi har med oss fra vi er små, er med på å forme hvordan vi blir som voksne. Den beste resepten på en god fremtid, er å bidra til at de som i dag er barn har det godt.
Vi trenger ikke flere utredninger eller politisk spill, vi trenger handling, kompetanse og ressurser til satsing på barn. Det er av gjørende for å få det samfunnet vi alle ønsker oss. Det er avgjørende for barna som trenger hjelp. Men barn har ikke stemmerett, så det spørs hvor høyt politikere klarer å prioritere en gruppe som ikke kan stemme på dem. Selv om barna er fremtiden.
– * –
Kommunal Rapport nummer 3
Lokaldemokratiet trenger en vitamininnsprøyting
Jeg spurte en ungdom som synes politikk er noe tull, om hva som skulle til for at han ønsket å sitte i kommunestyre. Svaret var – når det er saker av stor betydning for meg. Og slik er kanskje mange av oss, mest opptatt av egne saker.
Men det å være engasjert i lokalpolitikk handler om å ta ansvar for mer enn det som betyr noe bare for en selv. Det er et viktig samfunnsansvar flere burde ta, og det er også en unik voksenopplæring. Samtidig har han et poeng, om hvor viktig det er at folkevalgte vedtar saker av betydning for innbyggerne.
Noe av dette skriver jeg på bakgrunn av egen erfaring og etter samtaler med andre. Men også fordi jeg har vært prosjektleder for "Utstillingsvindu for kvinner i lokalpolitikken". Vi gjennomførte en spørreundersøkelse blant faste kommunestyrerepresentanter i Grenlandskommunene. Dette ga noen svar som er viktig å formidle videre.
Media
Undersøkelsen viste at det å forholde seg til media, er en direkte årsak til at noen ikke ønsker gjenvalg. Media er viktig for å få ut hva man politisk mener og gjør. Men det kan være frustrerende når oppslag ikke blir slik man hadde tenkt, eller man blir fremstilt på en negativ måte. Opplæring i hvordan man skal forholde seg til media, er nyttig kunnskap alle politikere burde få.
Godtgjørelser
Alle folkevalgte må få økonomisk godtgjørelse som bidrar til at de synes det er verdt å bruke tid på politiske møter. Det bidrar også til å få dyktige mennesker til å stille til valg. Men godtgjørelsene må aldri bli så gode at det kun er økonomiske hensyn som gjør at man blir politiker.
Klima mellom politikere
Hersketeknikk og dårlig klima mellom politikere kom også frem i spørreundersøkelsen. Det skal føles bekvemt å være deltaker i et politisk møte. At det er politisk uenighet og debatt om saker er bra og nødvendig, men ikke personlig skittkasting. Det må være fokus på kultur, språkbruk og væremåte i alle kommunestyrer.
Saker av betydning
For at det skal føles betydningsfullt å bruke tid på politikk, er det viktig at sakene som behandles er betydningsfulle. Lokaldemokratiet må ikke kun bli en filial av Stortinget, men ha myndighet og handlingsrom over viktige lokale saker. Mer myndighet til det lokale selvstyret ville vært et godt tiltak.
Ombudsrollen
Ombudsrollen er noe av det som gjør lokalpolitikken interessant, verdifull, men også krevende. Det er innbyggerne vi representerer, og det er viktig å lytte til disse. Innbyggerne kan bidra til at det blir mer interessant å være lokalt folkevalgt, ved sitt engasjement. De bør bruke lokalpolitikerne mer.
Opplæring
Det burde legges mer til rette for at flere politikere i kommunestyrene kan delta på kurs og opplæring. Mer kunnskap og større nettverk gjør vervet mer interessant. Her kan Kommunenes sentralforbund (KS) gjøre et viktig grep ved at KS-kursene blir billigere. Slik kan flere kommuner ta seg råd til å sende en større bredde enn "A-laget".
Tidsforbruk
Tid er en dyrebar ressurs, og høyest opp på ønskelista til mange står mer fritid. Det er ikke lett å få til og samsvare med bruk av tid på politikk. Bruk av tid må stå i samsvar med hva man føler å få igjen, for at det skal være aktuelt for flere å delta i lokaldemokratiet.
Kombinasjon med jobb og familie
Svært mange av de som svarer de vil gi seg i politikken i Grenland, begrunner det i at politikk er vanskelig å kombinere med familie og jobb. Dette tror jeg er en av de største utfordringene vi har for å beholde dyktige lokalpolitikere, samt å rekruttere nye.
Sosialt hyggelig
Mye tid og energi legges ned i politikk. Da er det viktig at det oppleves sosialt hyggelig å delta. Det å være sammen i en uformell setting utenfor kommunestyresalen er lurt. Slik opparbeider man sosiale relasjoner og kanskje også mer forståelse for hverandres syn.
Partiene
Hele rammen rundt den politiske aktiviteten legges i et politisk parti. Derfor er det viktig at også partiene setter fokus på rekruttering og opplæring. De må ta vare på de erfarne samtidig som de gir de nye tillit. Partiene skal inspirere.
Nå er det kanskje litt rart at jeg som skriver dette har bestemt meg for ikke å stille til gjenvalg. Eller kanskje akkurat derfor er det viktig at jeg skriver dette. For å gi innspill til dere som ønsker gjenvalg, eller vurderer å debutere som kandidat i 2011.
Det er viktig å lytte til råd fra de som velger å trekke seg, like mye som å lytte til hva som skal til for at nye velger å engasjere seg. Sammen er det verdifull kunnskap som vil bidra til å vitalisere kommunestyrene og øke engasjementet for lokaldemokratiet.
For lokaldemokratiet trenger en vitamininnsprøyting, det tror jeg vi er enige om.