Hun var kledd i rød hatt, røde hansker og rødt skjørt. Skjorten var hvit, vest og støvletter var svart. Om munnen hadde hun et stort smil. Dansetrinnene hennes var svært enkle. Bare rundt og rundt, men med grasiøse håndbevegelser over hodet. Og med røde hender i været og et skjørt som var med på rotasjonene av fotarbeidet, minnet hun meg om en dameskulptur som man kunne trekke opp også danset hun. Hun var i hvert fall helt forskjellig fra den meget profesjonelle balletten "Giselle" som vi hadde sett på operaen kvelden i forveien
Turen til Riga med bare meg og mamma ble en veldig hyggelig tur. Ikke ofte vi prioriterer slikt, men det er svært vellykket når vi først gjør det. I resepsjonen på hotellet spurte de om vi hadde vært her før. Mamma svarte at det hadde hun en gang i forbindelse med jobben. Resepsjonsdamen slo opp navnet hennes og skjønte at hun som sto på andre siden av skranken ikke bare hadde vært i følge med forsvarsministeren, men at hun hadde vært selve forsvarsministeren i Norge. Det kom frem ord og uttrykk jeg ikke skal skrive, fordi det vil virke for pompøst. Men det er tydelig at politiske lederposisjoner betyr langt mer i Latvia enn Norge.
Gatebildet i Riga viste at det er stor forskjell på fattig og rik. Svært mange kvinner var kledd i høye heler og så ut som de var klippet ut fra et motemagasin. Samtidig var det tiggere på gaten. Noen satt døgnet rundt med et tomt pappkrus, og like tomme i blikket. Andre underholdt for å skaffe seg det de trengte for å overleve. De fleste spilte instrument. To gamle brødre spilte trekkspill og sang. Unge gutter spilte blokkfløyte og fiolin. En gammel mann satt i en undergang med en gammel badevekt. I håp om å få penger for at folk ville veie seg. En annen dame solgte sine fem brune nylonstrømpepar.
Vi var der 1. mai. En dag hvor nesten alt er stengt i Norge. Selv om 1. mai er arbeidernes frihetsdag også i Riga, var det ingen ting som minnet om fri fra arbeid her. Det samme gjaldt på søndag. Dette i sterk kontrast til Norge hvor mai er full av fridager og inneklemte dager, som igjen blir til flere langhelger. Vi stusser til og med litt når folk sier de skal jobbe disse inneklemte dagene i mai.
Tilbake fra Riga deltok jeg på nasjonal Helsekonferanse 2010 med tema "nasjonal og global samhandling". Norges velferdsordninger er mye bedre enn i mange land. Men det er verdt å minne om at alle våre velferdsordninger ikke er en selvfølge i fremtiden. Vi har store utfordringer med at befolkningen vår blir et par år eldre for hvert tiår. Vi overlever akuttfasen av kritiske sykdommer mye bedre. Vi kunne med fordel hatt en sunnere livsførsel, og vi forlater arbeidslivet når vi i snitt er 58 år. – Dette er rett og slett ikke bærekraftig i lengden, sa statsminister Stoltenberg på Helsekonferansen.
"I never will forget, the way you look tonight" synger Chris de Burgh i sangen "Lady In Red". Og selv om hun var gammel og skrukkete var det noe utrolig vakkert over henne. For ikke å snakke om den fantasien, motet og gleden hun viste for å tjene de ekstra Lat hun trang. I motsetning til alle tiggerne som satt stille med pappkruset, hadde hun tatt skjebnen i egne hender og gjort noe med sin vanskelige livssituasjon. Dette sier mye om enkeltmenneskets evne til selv å bestemme over livet og hvilken kraft det kan være. I tillegg til å ha det bedre selv, gledet hun andre. Smil og glede gir stor livskvalitet.
Selv om de unge, norske guttene som gikk forbi henne spøkte med å si at: "jeg skal si hun hadde talent", og lo. Så ble mamma og jeg stående rørt over et menneskes evne til å ta grep om sitt eget liv på en positiv måte. Hun gjorde sitt nødvendige bidrag for mulighet til et bedre liv. Og hun gjorde det med stil. Vår lady in red.