Aftenposten har hatt flere oppslag sist uke om situasjonen i barnevernet, blant annet om at departementet nå vurderer sterkere statlig styring med det kommunale barnevernet.
Venstre foreslo i Stortinget i mars i år at kommunene skulle få helhetlig ansvar for barnevernet. De som jobber i det lokale barnevernet og møter hvert enkelt barn er best i stand til å gi barna den oppfølgingen og hjelpen de skal ha.
Regjeringspartiene Ap, Sv og Sp stemte ned forslaget, sammen med FrP. -Det er vanskelig å se hvilke argumenter Lybakken og Regjeringen kan ha for å la dette skure videre i flere år, sier Solum Larsen.
-Når det viser seg at oppgavene ikke løses til det beste for barna som trenger det, kan ikke systemet få overleve, sier Solum Larsen.
Mange steder er situasjonen prekær. Ressurser samordnes ikke, og gode lokale tiltak forsvinner. Barn flyttes bort fra hjemsted på en måte som er i strid med deres grunnleggende rettigheter. – Dette kan ikke fortsette, sier han.
I januar 2004 overtok Statens barnevern og familievern (SBF) ansvaret for barnevernet og familievernet fra fylkeskommunene. I juli samme år ble Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) slått sammen med SBF til Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
En viktig grunn til å gjennomføre denne barnevernsreformen var ønsket om et mer likeverdig tilbud for barnevernsbarn over hele landet. Det hadde vært en mangelfull kontroll med institusjoner, og samarbeidet med og bistanden til kommunene var mange steder altfor dårlig. Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) ble derfor opprettet for å samordne og styrke barnevernstilbudene i kommunene. Bufetat bistår i dag barnevernstjenesten i kommunene, og de har ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem og for etablering og drift av barnevernsinstitusjoner.
Erfaringene med dagens organisering av barnevernet er at den ikke fungerer etter intensjonen. I en Fafo-rapport fra 2009 (rapport 2009:41) kommer det fram at det kommunale og statlige barnevernet har store samarbeidsproblemer. I Barneombudets supplerende rapport (2009) til FNs komité for barns rettigheter gis det også kraftige bekymringsmeldinger om ressursmangel og urimelige geografiske forskjeller.