Jeg er stolt av en statsminister jeg ikke har stemt på. Jeg er glad for å få være del av folkemassene vi har sett overalt i landet. Det var fantastisk å være en av kanskje 75.000 som tok til gaten i Stavanger sist mandag. Beskjeden var klar: Dette finner vi oss ikke i. Friheten vår, og det liberale demokratiet vil vi kjempe for.
Norge har opplevd sin største tragedie siden 2. verdenskrig. Terror mot statlige institusjoner og massedrap på ungdomsleir rammet feigt og vilkårlig. Terrorisme er dessverre ikke uvanlig i andre land og nå er Oslo blitt føyd seg inn i rekken av byer som er blitt utsatt for dette. Det som gjør situasjonen unik er den brutale nedslaktingen av ungdommer på Utøya, og motivasjonen til gjerningsmannen som sto bak handlingene. Det finnes ingen politisk eller religiøs overbevisning som kan forklare eller forsvare handlingene. Men uansett handling eller motivasjon; slike hendelser samler Norge, og nordmenn er mer enn noen gang innstilt på å leve våre liv i frihet i et åpent, liberalt demokrati. Demokratiet er beskrevet av dets motstandere som svakt og skrøpelig, men det er det slett ikke. Det er i slike situasjoner det viser sin sanne styrke. Ikke noe annet styresett er i stand til å takle slike kriser som et moderne, åpent demokrati.
Norge blir oppfattet som et lite og fredelig land, utenfor rekkevidden til verdens ondskap. Slik er det ikke. Norges posisjon i verden har alltid innebåret risiko for at noen ville bruke voldelige metoder for å skremme oss. Norge har et militært engasjement i Afghanistan, vi har et militært engasjement i Libya. Vi er en aktiv deltaker i internasjonale fora som FN og Nato og vi er en av verdens største eksportører av energi. Men vi har ment at den beste måten å takle en slik risiko på er å leve våre liv i et åpent samfunn, uten å være naive. Vi har visst at det utenkelige kunne skje, uten at det har fått lov til å styre våre liv. Det er slik det må fortsette å være.
Norske myndigheter har vist gjennom krisen at de er i stand til å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Informasjonen som har blitt gitt har vært saklig og god, uten spekulasjoner eller overdrivelser av noen art. Et samlet politiske miljø har avstått fra å slå politisk mynt på terrorhandlingene. Politi, redningsmannskaper, helsepersonell og alle andre tjenestemenn og frivillige har gjort det som sto i deres makt for å redusere skadeomfanget og ta vare på de etterlatte. De fortjener all heder og ære som kan gis.
Norge har snudd motgang til styrke før. Den 26. januar 2001 ble en femten år gammel norskafrikansk gutt skutt av nynazister i Norge. Den norske befolkningen svarte også den gang at dette var et angrep på hele det norske samfunn, og svarte med en massiv mobilisering som brakte det norske nynazistiske miljøet ned i knestående for en lang tid framover. Vi kan bruke denne situasjonen på lignende måte. Det er jeg sikker på.
Vi har fått en vekker om hva religion kan brukes til hvis man vil misforstå. Vi har fått beviser at vi kan møtes over grensene av religion. Demokratiet som gir oss mulighet til åpen fredelig meningsutveksling, gir oss også grunnlaget for å komme sammen. Og det er nødvendig. Jeg kjenner mange som frykter for det ukjente.
Terrortrusselen mot Norge er ikke avblåst med dette. Norges utenrikspolitiske engasjement vil fortsette, med den trusselen det innebærer. Og endringer vil måtte komme. Enhver stein må snus for å se om det er mulig å styrke den norske sikkerheten uten at det vil gå på bekostning av åpenhet, demokrati og enkeltmenneskers ukrenkelige frihet.
Man skulle tro at slike hendelser ville bringe fram ønske om hevn. Jeg har fått med meg at det finnes Facebook-grupper som vil gjeninnføre dødsstraff og vilkårlig rettergang. Jeg stoler på at ingen politiske aktører lar seg påvirke til å bruke stundens alvor til å foreslå å forandre rettssystemet vårt, med de uavhengige domstolene, som er en så viktig pilar i samfunnet vårt. Mange spør seg hvordan de kan føle seg trygge etter dette. Som PST-sjef Janne Christiansen sa det sist mandag kveld. — Selv ikke Stasi-Tyskland kunne ha stoppet denne mannen. Å velge Stasi-metoder for å verne seg vil være å ofre norske borgeres integritet på terroristens alter. Jeg vil i alle fall ikke gi han noen slike seire.
Jeg har mest av alt opplevd et samhold og en medmenneskelighet det er vanskelig å sette ord på. Jeg synes det også er grunn til å rose terroristens advokat. Han har ingen lett jobb, men han skal gjøre den. Det er viktig, det er slik rettsstaten vår skal være.
Norge er fortsatt inne i en sorgprosess. Det er mange begravelser som skal avholdes. Og gjerningsmannen skal stilles for norske domstoler og dømmes etter norsk lov. Oppgaven hele det norske folk står overfor er å bringe hverdagen tilbake i livene våre. Den oppgaven vil vi klare.
Da angrepet rammet var min første følelse sorg, så ble jeg rasende. Dagen etter, gikk jeg ut i naturen med treåringen min. Sammen opplevde vi litt av alt det fantastiske livet kan gi oss.
Det var godt å sette pris på livet.
Kommentaren har også vært på trykk i Rogalands Avis her >>