En "verdi" er ikke entydig definert. Det finnes mange definisjoner og tilnærmingsmåter til begrepet verdi. En verdi har først en økonomisk betydning. Det er ikke det jeg tenker på her. En verdi kan også ha mer filosofisk eller åndelig betydning. Det er denne retningen på verdibegrepet jeg ønsker fokusere på videre, dvs. verdibegrepet brukt som en egenskap hos menneskene.
Vi har alle en form for "sosial samvittighet" eller et verdigrunnlag, som vi sier. Dette er bygget opp gjennom hundreår og tusenår, innbakt i vår retts- og kulturarv som preger oss alle. Samtidig er vi også klar over at innholdet i verdigrunnlaget kan variere sterkt mellom mennesker i samme samfunn, både i kvalitet og kvantitet, – og over tid. Verdibegrepene kan videre ha et annet innhold i andre kulturer enn vår egen, men også der har det "avleiret seg fellesverdier" som mennesker i disse kulturer holder høyt.
Hvis vi stiller spørsmålene slik: Hva er rett og viktig for ditt vedkommende ? Hva er rett og viktig for samfunnet ?. For å øke bevisstheten om dette, både for enkeltmennesker og politikere, må "verdiene" synliggjøres . Dette krever arbeide og oppmerksomhet både på "indre bane" (mentalt og åndelig for den enkelte), og eksternt mot samfunnet — dvs. hvordan opptrer politikere og rettsvesen for å forsvare samfunnets fellesverdier til beste for menneskene. Svarene kan være vidt forskjellige, og på forskjelleige plan.
Vår tids tidsklemmer, vårt jag etter materielle verdier og ofte personlig karriere og status, har ført til at vi ofte mister eller tilslører de mer immaterielle verdier — de "åndelige" verdiene vi trenger for ha mental balanse i sinn og tanker. Og videre: for å kunne gjøre tjenlig arbeide som politikere for samfunnet. Det er ikke for ingen ting at psykisk sykdom og ubalanse øker prosentvis, sett i forhold til de somatiske sykdommer i folket vårt. Har vi som enkeltmennesker og samfunn tilstrekkelig fokus på dette ? Østens ledere har vært langt flinkere til å fokusere på disse verdier enn vestlige leder.
Hva er det folk først nevner når de er bedt om å nevne en "verdi" eller hva som er viktig for dem ?. Likhet, frihet, ærlighet, kjærlighet, omsorg og glede er gode og typiske eksempel. Dette er egentlig universelle verdier uavhengig av kultur, religion, land, person og tid. Det er heller ikke "medfødte" verdier vi har som mennesker.
Når blir verdiene mest synlige for oss ? Jo, nettopp når vi mister noen vi er glad i, når noen truer deg eller våre nærmeste, og når vi blir syke. Terrorhandlingene på Utøya og I Oslo er ekstreme eksempel på dette.
Den opprinnelige "kilden" for disse verdiene er i det alt vesentlige de største verdensreligionene. Det ligger i religionenes natur å ha som fundament / ideologisk grunnlag " verdier, etikk og moral", og derfra utlede både regler for trosløp for religionens troende, men også være helt sentrale prinsippleverandører for rettssetninger og verdigrunnlag i det sekulære samfunn. Dette er også de fundamentale verdiene som er grunnlaget for FN-pakten og andre konvensjoner som lovefester internasjonale menneskerettigheter og allmenne demokrati — og rettsprinsipper .
I de mer sekulære kretser av samfunnstenkningen ble religionene på 1800-tallet avløst av forskjellige "-ismer". Troen på det etiske regel-grunnlaget i verdensreligionene ( jeg tenker her ikke på trosretningen / "evangeliet" i religionen) fikk mindre plass når materialismen og humanismen ble mer og mer dominerende. Det kan her nevnes darvinisme, marxisme, og kapitalisme, og senere også fundamentalisme. Eksempel på verdier som ble vektlagt i disse "ismene" er konkurranse, søken etter selvrealisering og nytelse, individualisme, individuell ubegrenset frihet, kollektive rettigheter m.v. M.a.o. ble det her et større fokus på materielle verdier til fortrengsel for de mer "åndelige" og mentale verdier utviklet over hundreår og tusenår før.
På mange måter fikk en her en devaluering eller verdinedskriving av verdigrunnlaget i samfunnet. Samtidig mistet vi flere arenaer for sosialiseringsprosessen omkring verdier og verdibevissthet. Dette ser vi helt frem til våre dager. I Norge har kristendommen vært den dominerende religionen i ca. tusen år. Kristendommen er nå formelt ute av barnehagene og skolene. Kirken blir administrert av forbruker- og administrasjonsdepartementet. Kirkesaker blir ofte utsatt fordi en ikke makter å stille med kirkelig statsråd p.g.a. at mange statsråder ikke har kirkelig medlemskap.
Det er vel og bra at dette gjøres som ledd i at en holder høyt religionsfriheten for enkeltmennesker. Dette kan jeg være enig i. Men det viktige samfunnsspørsmål videre er : Hva slags nye arenaer skal folk flest fremover tilbys og delta i , der allmennpedagogikken skal utøves for å gi oppdragelse / sosialisering for nye slekter, og der en tar vare på og videreutvikler de verdier vi gjerne vil holde høyt ? Er vi villige, både som enkeltmennesker og som samfunn, til å utfordre særlig materialismen på en slik måte at de mer spirituelle verdier får bedre kår fremover ?. I så fall står vi overfor en formidabel "motstander",- både i våre egne sinn og dernest i nærings- og samfunnsdebatten i sin alminnelighet.
Denne artikkel er i hovedsak inspirert av og bygger delvis på en artikkel som ligger på internett under http://home.online.no/-steinny/kap2/verdier.htm skrevet av Stein Tore Nybrodahl og Hans Olav Håkonsen.
Klaus Iversen.
2. kandidat til fylkestingvalet Sogn og Fjordane Venstre