Aleksandr Lukasjenko, mannen som angivelig nyter tiltro fra 80 % av Hviterusslands’ befolkning, hersker etter en slags oppgradert Sovjet-modell. Fokus på konstant økonomisk vekst, likedeling av økonomiske goder og velfungerende statlige institusjoner har resultert i en forholdsvis grei levestandard. Slikt klinger godt i hviterussiske ører, og bringer med seg reell oppslutning. Det minsker Lukasjenkos behov for å avholde lukkede stemmeopptellinger og gjennomføre systematisk tvang av stemmeberettigede.
Men for å drive en slik politikk trenger man penger – mye penger – og da er det en fordel å ha mektige venner. Som gammel og kjip diktator er akkurat dét mangelvare, og da kan man ikke tillate seg å være kresen.
Russland har i en årrekke subsidiert Hviterussland heftig, særlig gjennom lave olje- og gasspriser. Ved å medvirke til å drifte det hviterussiske systemet, har Putin gjort det mulig for Lukasjenko å konstruere en demokratisk fasade. Og det er problematisk av to grunner.
For det første: Mikalai Dziadok, Ihar Lohvinau og Andrei Sannikov. Disse tre mennene ble fengslet for henholdsvis «hooliganisme», å ha «solgt bøker uten statlig lisens» og å ha «organisert opptøyer». I realiteten gjorde de ikke annet enn å kjempe for det de tror på. Og i Hviterussland er nettopp det skikkelig ugreit.
Listen av politiske fanger i Hviterussland er lang. Tidligere presidentkandidater og opposisjonspolitikere sitter side om side med avisredaktører og alminnelige demonstranter. Ytringsfriheten i landet er nærmest ikke-eksisterende. Folk kan reise ut av landet, men gjerne med statlig satte begrensninger. Dødsstraff håndheves, og det er lovfestet at tid og sted for de henrettedes begravelser er klassifisert informasjon.
Brudd på menneskerettighetene forekommer på daglig basis
For det andre: Putin gir aldri utav solidaritet. Hans støtte kommer til en pris – gjengjeldt godvilje. Lukasjenko har vært korttenkt nok til å selge hele gasstransportsystemet sitt til russiske Gazprom, og vet at han regjerer på Putins nåde. Verdenssamfunnet lider av at flere av de tidligere Sovjet-statene fremdeles er dødsens avhengige av russiske ressurser, like fullt som det hviterussiske folk lider av at Lukasjenko får fortsette sitt maktmonopol.
Men ting er i endring. Lukasjenko har latt seg bekymre av Russlands aggressive annektering av Krim. I forkant av forrige Putin-besøk talte han til sitt folk på hviterussisk. Signalet han sendte østover var klart – Hviterusslands autonomi skal ikke rokkes ved. Også i skolen fremheves det hviterussiske språket i langt større grad enn tidligere, og landets diplomatiske aktivitet rettet mot EU-land er i fremmarsj.
På samme tid er den økonomiske situasjonen i Russland beklemt, og subsidiene har avtatt. Økonomien i Hviterussland har, som en direkte konsekvens, stagnert. Misnøyen i landet sprer seg, og det nærmer seg nytt presidentvalg.
Som beboere i samtidens Europa kan vi simpelthen ikke godta at en hel befolkning lever under et slikt regime. Hviterusslands løsning ligger i å møte åpne armer i vest, heller enn kravstore og kyniske armer i øst. Det er nå vi må slå til, og sette vårt vestlige preg på den kursendringen som er i emning.