Alene i regnet

Hvert eneste sted vi stopper på veien står det folk og tar oss imot. Om vi er heldige møtes vi av over 30 stykker; da kan gruppen bestå av syklister, politikere fra alle partier, ordførere, venstrefolk, noen vi skal møte for å lære av og vanlige folk som har møtt opp for å hilse (eller 40 barn fra en barnehage, som vi gjorde i Vikersund). Dette er alltid veldig hyggelig.

Så har vi Jostein da. Brønnøysund Venstre inviterte alle som ønsket å møte opp noen kilometer før sentrum, slik at de kunne sykle inn til sentrum med Abid og følget. De hadde kanskje håpet på stort oppmøte, men værgudene var dessverre imot dem. Så da står Jostein der alene og venter. Med paraplyen sin og den halveis sportye sykkelen sin. Jeg syntes han så så tapper ut der han sto helt mutters alene, så han måtte få et lite innlegg på bloggen.

Jeg vil gjerne hilse til alle jeg har møtt på veien opp, og de jeg kommer til å møte. Uten dere hadde denne turen vært veldig kjederlig!