I 1956 gjorde ungarske studenter opprør mot Sovjet-regimet. Opprøret ble slått hardt tilbake, og 200 000 ungarere måtte flykte fra sine hjem. 1500 av dem endte opp i Norge. Diskusjonen om hjelp i nærområdene kontra å motta flyktninger i Norge var levende allerede den gangen, og det var de frivillige organisasjonene – i særdeleshet Røde Kors og Flyktningerådet – som beredte grunnen for et historisk stortingsvedtak i november 1956. Vedtaket om å ta imot ungarske flyktninger til Norge var fremsynt og humanitært – men det var også i Norges interesse å motta faglært arbeidskraft fra Ungarn. Norges opptreden dette året står igjen som en modell for det vi i dag snakker om som en dugnadsinnsats – et felles løft som gir noe tilbake til alle som deltar.
Tyve år senere var det Vietnam som stod i brann, og fortvilte mennesker kastet seg i provisoriske båter og la ut på en meget farefull ferd over havet – ikke ulikt det vi ser i Middelhavet i dag. I Norge klarte vi også den gangen å åpne våre dører, i hovedsak gjennom FNs system for overføringsflyktninger. Avisbilder fra de mange flyktningeleirene i Sør-Øst-Asia bidro til at den norske befolkningen krevde handling fra sine politikere, og politikken viste seg i stand til å gi de svarene folk etterspurte. I dag er mennesker med vietnamesisk bakgrunn blant de best integrerte i det norske samfunnet, og barn av syttitallets båtflyktninger tar for eksempel høyere utdanning i omtrent samme grad som etnisk norske ungdommer.
Borgerkrig i Europa
På nittitallet rykket borgerkrigens grusomheter nærmere oss i Europa, og fra Bosnia strømmet det mennesker på flukt. Norge tok imot 12 000 i løpet av noen få år. I likhet med Vietnameserne har også disse som gruppe klart å skape seg nye, gode liv i Norge, og deltar i samfunnslivet med demokratisk sinnelag og høyt utdannelsesnivå.
Et av kapitlene i Norges flyktningehistorie var jeg selv så privilegert å få spille en viktig rolle i. Det var lett for oss som satt i styrende posisjoner i 1999 å se at krigen på Balkan krevde handling, og det raskt. Det tok ikke mange uker fra regjeringen Bondevik I hadde besluttet å handle, til Stortinget med bredt flertall hadde sluttet seg til vårt forslag om å ta imot 6 000 Kosovoalbanske flyktninger til Norge. Jeg har senere omtalt dette løftet som det viktigste jeg har vært med å bidra til som politiker.
Praktiske løsninger for folk
Bosetting var også den gangen et tema. Når mange mennesker kommer til landet uten nettverk, ressurser eller lokalkjennskap krever det at myndighetene er i stand til å improvisere og ta alle mulige løsninger i bruk. En del flyktninger ble den gangen innkvartert på en campingplass på Otta, og vi utnyttet også det som fantes av ledig hotellkapasitet. I dag har Oslo kommune stilt flere kommunale bygg som står midlertidig tomme til disposisjon for Utlendingsdirektoratet, blant annet den tidligere institusjonen for rusavhengige Ila hybelhus. Det finnes over hele landet mange bygg som raskt kan tas i bruk til midlertidige bosteder for flyktninger. Vi ser at lokalpolitikere mange steder har vist evne og vilje til å finne disse løsningene, slik at folk ikke må bo på gata.
Disse historiene fra vår nære fortid som en nasjon som bidrar når verden opplever store kriser utgjør bakteppet for hvordan vi i dag må møte den situasjonen vi ser i Syria og andre steder. Når fire millioner mennesker flykter fra sine hjem, er det en katastrofe som bare kan sammenlignes med andre verdenskrig. Massedrapene under krigen og fordrivelsen av tyskere i etterkant skapte et kaos i verdenssamfunnet som vi ikke har sett maken til. Før i dag.
Folket viser hjerterom
Det norske folk er et folk med et stort hjertelag og internasjonalt engasjement. Det taler både debattene som går og ikke minst den innsatsen frivillige – organiserte og uorganiserte – legger ned sitt tydelige språk om. Det politiske Norge må vise at også myndighetene er i stand til å møte denne situasjonen med bistand og hjerterom. Det trengs en aktiv politikk, både for å bidra i nærområder og for å åpne våre dører for folk som flykter for å redde sitt eget og sin families liv.
Det er ingen tvil om at Europa må dra det tyngste lasset for å møte dagens flyktningestrøm på en så human og solidarisk måte som mulig. Systemene Europa har bygget opp må ikke få kollapse under presset. Alle er tjent med at det Europeiske samarbeidet om mottak, registrering og plassering av flyktninger fungerer. Det er en forutsetning for vellykket bosetting og integrering at vi står sammen, og at vi har oversikt og kontroll på hva som skjer. Norge må være tilstede i de organene som har mulighet til å meisle ut en felles europeisk politikk, og være villige til å ta vår andel av ansvaret – selv om vi i dag ikke kan vite nøyaktig hva det innebærer.
Vi må også forsterke den umiddelbare innsatsen til nødhjelp. Norge må sende flere skip til Middelhavet for å avverge massedrukning og bidra til at mennesker på flukt kanaliseres til steder som har mulighet til å ta imot dem. Våre EØS-bidrag må i større grad knyttes til å hjelpe de landene som i dag opplever de største flyktningestrømmene, Italia, Hellas og Ungarn. Det vil også være hjelp til de flyktningene som ankommer disse landene.
Folk skal tas godt imot
Det er dessuten helt avgjørende at vi evner å ta godt i mot de menneskene som ender opp hos oss, enten de kommer som kvoteflyktninger eller har Norge som endestasjon på en ensom og farefull ferd. Kommunene og det frivillige Norge er godt i gang med å vise rikspolitikerne veien. Det kartet som tegnes opp av engasjement i lokalsamfunn og kommunestyrer landet over gjør både storting og regjering klokt i å følge. For i denne situasjonen er det bare en ting vi kan være sikre på, og det er at flyktningene vil bli mange flere enn de er i dag. De valgene vi tar i dag vil avgjøre om det blir et uoverkommelig problem eller en berikelse for vårt samfunn på lang sikt.
Venstre om: Mennesker på flukt
Norge er et land som er på sitt beste når vi organiserer oss og lykkes med å improvisere i en situasjon som setter oss under press. Hjertelaget folket viser må omsettes i en praktisk, internasjonalt orientert politikk. Den norske regjeringen har så langt gjort mye riktig – men foreløpig ikke nok. Det vil forhåpentlig endre seg nå som valgkampen er over, Stortinget igjen samles og blikket kan rettes mot å finne praktiske løsninger på akutte problemer.
Tysklands kansler Angela Merkel har stått frem som en ledestjerne og et forbilde i Europeisk politikk. I den meget krevende tiden vi står foran må både regjeringen og stortinget la seg inspirere av hennes krystallklare budskap, og si klart fra at Norge er en del av det europeiske fellesskapet som stiller opp for mennesker i nød. Det er den rollen vi har spilt i vår nære fortid. Vår fremtid avhenger av om vi makter å gjøre det samme en gang til.
Odd Einar Dørum (V), tidl. justisminister
Innlegget stod på trykk i Klassekampen lørdag 19. september 2015