Gode landsmøte
Som verdenssamfunn ser vi nå på den største humantære katastrofen i vår tid, og vi har sett på den alt for lenge. Flyktningkrisen er ikke en krise for oss, men for dem som er på flukt. Vårt liberale samfunn blir satt på prøve i møte med fremmedfrykten. Sjelden har det vært et større behov for et raust og liberalt Venstre.
Og den fantastiske talen Trine: måtte de ordene runge i både stortingssal og regjeringskvartal.
Flyktningsituasjonen er kompleks, og debatten er polarisert. Mange kjenner på både usikkerhet og maktesløshet. Ansvarlige politikere må møte dette med kalde hoder og varme hjerter, og ikke skape frykt for det fremmede. Det har ikke Sylvi Listhaug klart.
Tvert i mot kommuniserer hun skamløst til egne velgere, i et kappløp om Europas strengeste asylpolitikk. Huns mistenkeliggjør mennesker på flukt – både gjennom retorikk og politikk. For en liberaler er dette vanskelig å se på.
Regjeringens forslag til asylinnstramminger svekker mulighetene for god integrering. Økt midlertidighet og skjerpede krav til familiegjenforening skaper usikkerhet og fortvilelse. Dette gjør det vanskeligere å nå frem med gode integreringstiltak, og slår bena under alt vi ønsker å få til: språkopplæring og arbeidstrening, møter mellom kulturer, møter mellom mennesker.
Kommune-Norge ble invitert på bosettingsdugnad, men mangler nå bosettingsklare flyktninger, fordi staten prioriterer papirarbeidet på dem som trolig må returnere. De som trolig får bli værende i Norge sitter i usikkerhet på mottak med livet på vent. De må raskest mulig få komme seg ut av mottakene og inn i egne boliger.
Flyktningstrømmene er en internasjonal utfordring, men god integrering er et lokalt ansvar. Dette er et ansvar vi tar. Ikke bare fordi vi må, men fordi vi vil. Fordi nye mennesker beriker samfunnet vårt. Fordi “det norske” alltid har blitt til i møte med det ukjente.
Det er milevis fra statsministerens nyttårsønsker om god “hverdagsintegrering”, til hennes egen statsråds uttalelser om godhetstyranni og gullstoler.
Regjeringen må føre en politikk som legger til rette for at den gode hverdagsintegreringen kan skje. Det må også Listhaug forstå.
Da er det kanskje hun som først må hjelpes der hun er. Eller rettere sagt der hun sitter. På en gullstol ved Kongens bord.