Venstre fyller 133 år!

Marius Netten Skeie

Venstre ble stiftet 28. januar 1884 som landets første parti, og fyller da 133 år i dag!

Jeg ble medlem i Venstre i 2010, etter å ha tygd på et medlemskap lenge. Jeg hadde ikke vært medlem av et parti før, men hadde stemt både Rød Valgallianse og Sosialistisk Venstreparti før jeg en eller annen gang på 2000-tallet fant ut at folk som Lars Sponheim og Odd Einar Dørum snakket god politikk som jeg så på som mer balansert enn det jeg fant på sosialistisk side. Jeg husker godt at jeg som fjorten-femtenåring bestemte meg for å være sosialist, jeg hadde en sterk tiltro til fellesskapet og offentlige institusjoner, men kan ikke huske at jeg noen gang bestemte meg for å være sosialliberal, det har bare gradvis blitt slik — og desto mer livserfaring jeg har fått, desto tryggere er jeg på at det er en riktig greie. Det dreier seg like mye om pragmatikk som ideologi slik sett.

Det som fikk meg til å bli medlem er lettere å konkretisere. Jeg skulle gå fra å være driver til eier av en liten bedrift, og det var ingen tvil om at Venstre var partiet som sto mest på min side. Man kan godt si at det var en særinteresse som fikk meg til å gå fra å være velger til medlem.

Som bedriftseier, så syntes jeg ikke det var særlig greit å stikke hodet mitt frem politisk i en liten by som Rjukan, så selv om jeg sto på kommunevalglisten i 2011, så var det ikke før i 2014 at jeg gikk på mitt første møte i Tinn Venstre. Det var forøvrig det første medlemsmøtet partiet hadde hatt siden Venstre kom inn i kommunestyret i Tinn i 2011, og tanken var at vi måtte bestemme oss for å etablere oss som partiorganisasjon i Tinn, noe Venstre i grunn ikke hadde hatt siden 90-tallet iallfall.

Grunnen til at jeg dro på dette møtet var en sterk følelse av urettferdighet som jeg opplevde fra stat- og kommunes side etter jeg la ned min egen bedrift i 2013. Som nyseparert trebarnspappa, så var det helt håpløst å i det hele tatt tenke tanken på å drive egen bedrift, og spesielt en som krevde et stort personlig engasjement og rundt regnet 3 000 arbeidstimer i året tilknyttet tilstedeværelse i butikk, utkjøring og service hos kunder. Mange timer gikk med på å sortere papirer, bestillinger og oppdateringer hjemmenfra også.

Jeg hadde søkt meg inn på et nett- og samlingsbasert deltidsstudium i historie fra høsten dette året for å forsøke å skaffe meg en annen form for yrkeskompetanse, og ville kombinere det med å være jobbsøker. Men jeg fikk dagpengesøknaden i retur, fordi det viste seg at studiet hadde et ikke-obligatorisk forkurs i bruk av IT-utstyr som foregikk innenfor ordinær arbeidstid over noen timer før den første samlingen i Bø. På bakgrunn av det fikk jeg avslag om dagpenger, selv om resten av kurset hadde vært innenfor kravet om dagpenger.
Jeg mente at dette var urimelig, ikke minst siden jeg ikke engang hadde søkt dagpenger på tidspunktet dette tretimers lange forkurset foregikk, men fikk også avslag på klagen min, da jeg ikke hadde signert eposten til NAV for hånd. Jeg fikk da beskjed om at det ville ta akkurat fire måneder før jeg fikk behandlet søknaden min om dagpenger ved siden av et deltidsstudium utenfor ordinær arbeidstid.

Enden på visa var et ublidt møte med sosialkontoret i Tinn, som mente at historie var et ubrukelig fag som ikke var relevant på noen som helst slags måte, og ikke minst med tanke på å skaffe seg et yrke, og at jeg ikke hadde krav på dagpenger ved siden av (helt feil, selvsagt) og at jeg heller kunne prøve å søke arbeid som heisfører på kveldstid når sesongen åpnet på skisenteret. Eller søke studielån, selv om det var umulig ettersom jeg var en likegyldig student i min ungdom og ikke fikk mer. Eller, bare avslutte studiet og søke om ordinære dagpenger. Så jeg valgte det sistnevnte når jeg forsto at viljen og kompetansen til å hjelpe meg videre var totalt fraværende. Det hører jo til historien at jeg høsten etter startet på en bachelorgrad som jeg etter planen er ferdig med denne våren, og som jeg har tatt ved siden av jobb på fulltid og deltid. Denne graden er jo også da utgangspunktet mitt for å kunne søke PPU og bli lærer i en kommune som har flere ufaglærte i skolen (jeg er en av dem), enn det kommunen selv synes er ønskelig.

Den type offentlig velferdssystem som jeg møtte da, var helt avgjørende for at jeg ble aktiv medlem i partiet, og er i grunn drivkraften for at jeg vil ha min stemme hørt i de sakene som berører meg, og andre som har møtt veggen i møte med det offentlige. Livet er på mange måter urettferdig, men offentlig urettferdighet er aldri greit.

I dag jobber jeg med å holde lokallaget vårt i Venstre i gang og med å forsøke å påvirke både kommunal, regional og nasjonal politikk i en retning for å bedre balansen i maktforholdet mellom borger og stat. For meg er Venstre det naturlige valget, og jeg er glad for at vi i Norge har et parti som fremmer sosialliberal politikk som bygger på ansvar både for individ og fellesskap. Slikt går aldri av moten.
Det er bare å bli med på laget, uansett hvor du befinner deg hen.

Marius Skeie
Leder, Tinn Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 7 år siden.**