Se Trines tale
Les Trines tale
Kjære alle sammen. For en sosialliberaler som meg så handler politikk om å bygge fellesskap som gir mennesker frihet. For meg så handler politikk om å bygge unger så de kan være med å bygge samfunnet vårt for framtida.
I motsetning til populister mener vi at politikk handler om å bygge ned konflikter, mellom by og land, mellom muslimer og kristne. Mellom hvite og brune mennesker. Mellom oss og dem.
Og politikk handler om å finne løsninger som er gode for folk, i stedet for enkle svar. Svar som passer godt i en overskrift i et medieoppslag, men som i møte med virkeligheten alltid viser seg å være feil.
Derfor føles det godt å komme til en så grunnleggende liberal, optimistisk, kunnskapsvennlig og demokratisk forsamling, som har troen på framtida, som Venstres landsmøte er.
For det pågår en kamp i store deler av verden som går rett i hjertet av Venstres verdigrunnlag. Det står en kamp mellom de som vil ha mer internasjonalt samarbeid, og sterke krefter som vil ha mer nasjonal isolasjon. Det står en kamp mellom de som vil modernisere samfunnet slik at det blir bedre for folk, og sterke krefter som i stedet ser bakover og ønsker seg en verden der alt er som før.
Det er vår tids sivilisasjonskamp, og den står mellom liberale og anti-liberale ideer.
For oss som er Venstre-folk, liberale dypt inne i sjela og med et brennende engasjement, for oss er det sånn at vi alltid er på vei. På vei mot et bedre samfunn. Et samfunn med mer samarbeid og mindre konflikt, med mer frihet og mer trygghet.
Og vi flere eksempler på at ting går i vår retning. Alle trodde populistene i Nederland kom til å vinne. Men Nederlenderne strømmet til valgurnene for å stemme på mange andre partier, og mange på våre venner i D66.
I Frankrike ser vi at en liberal sentrumskandidat fra et nystartet parti kan bli president.
Og alle i denne salen vet hvem som er statsminister i Canada. Justin Trudeau vant valget på at bedre er alltid mulig. Han gav folk noe å håpe på.
Et kjennetegn ved det norske samfunnet er høy tillit mellom borgerne, og mellom borgerne og staten. Vi stoler på hverandre og vi stoler på at staten er der for deg når du trenger den. Selv om alt selvfølgelig alltid kan og må bli bedre. Det har gjort oss til verdens lykkeligste land.
Endelig slo vi danskene i den kåringen.
Jeg vil kalle denne unike siden ved det norske samfunnet en norsk verdi – en verdi det er verdt å ta vare på. Denne tilliten har ført til at vi er et samfunn med små forskjeller, lav sosial spenning, lite kriminalitet, høyt utdanningsnivå og en velferdsstat som stiller opp for de som trenger det. Det har tilrettelagt for at alle kan lykkes.
Tillit er noe det tar lang tid å bygge opp, men kort tid å rive ned. Venstre har vært med å bygge og bevare den tilliten i samfunnet. Gjennom en velfungerende velferdsstat, gode og rause fellesskapsordninger som en god skole, like muligheter i helsevesenet. Et raust sosialt apparat, og et politi vi stoler på. Som er der når vi trenger dem. Det har gitt et samfunn med små forskjeller og høy grad av tillit.
Venstre begynte med å skape en gratis, felles folkeskole. Det gjorde vi for å myndiggjøre folk.
For spredning av kunnskap er det beste virkemiddelet for å bygge demokrati, sterke fellesskap og mennesker som har makt i sitt eget liv.
Når populister vinner valg, er det fordi folk føler at de har falt utenfor. Fordi de mistet troen på at bedre er mulig, og stemmer på noen som gir uttrykk for den frustrasjonen og kanskje det sinnet man da kan føle.
Og da er det noen partier som ser muligheten til å vokse på å dyrke det negative, på å snakke ned «de andre», på å mobbe og hate.
Når frustrasjonen og sinnet vokser, og lederne dyrker mistillit og mistro mellom folk, ved å skylde på andre og peke ut fiender, da havner man fort i en farlig spiral.
Vår strategi er den motsatte. Vi må jobbe for å løse og bygge ned konfliktene, glede oss over både det som gjør oss like og det som gjør oss ulike som mennesker. Og vi må forstå hverandre.
Det er vår jobb å slåss for mangfold, for samarbeid, for fellesskap. Det er vår jobb å vise folk at internasjonalt samarbeid løfter alle land som er åpne, som vil jobbe sammen, som vil bygge opp i stedet for å rive ned. Det er vår jobb å satse på kunnskap, i alle deler av samfunnet.
Det er vår jobb å si at bedre er alltid mulig, og å være på lag med framtida.
For noen uker sider fikk jeg holde en hilsningstale til Høyres landsmøte. Jeg sa at Høyre på sitt beste er når de samarbeider med oss for å bekjempe barnefattigdom og ta vare på fellesskapene i samfunnet.
Jeg sa også at Høyre ikke akkurat er på sitt beste når de går inn i viktige forhandlinger med ultimatumer, når de sier at i akkurat dette spørsmålet, der vil vi ikke lytte til hva noen andre mener.
Etter jeg holdt den talen, så har jeg tenkt litt på: Når er vi i Venstre på vårt beste?
Vi er på vårt beste når vi setter oss ned sammen med andre partier og finner gode løsninger, når vi samarbeider for å gjøre en forskjell. Når vi samarbeider for miljøet, for mindre fattigdom blant unger, for en historisk lærerstasing og for å skape nye arbeidsplasser. Vi er på vårt beste når vi setter barn først.
Men ikke akkurat på vårt beste når vi kjefter, er arrogante og bedrevitende. Når vi kjemper så hardt for noe at vi bretter ut hele følelseslivet vårt i media, men samtidig ikke klarer å se våre egne seire.
Venstre er på vårt beste når vi samarbeider og bygger tillit. Når vi finner løsninger og er stolte av det.
Vi er på vårt beste når vi står opp mot populisme og står opp for kunnskap. Når vi står opp for enkeltmennesker. Når vi verner om fellesskapet. Når vi står opp for våre verdier: Mangfold, toleranse, åpenhet og respekt for annerledeshet.
Vi er på vårt beste når vi husker at det alltid er mer samarbeid, mindre ultimatumer, som gir resultater. Og fra i dag vil jeg at vi skal være prøve så godt vi kan å være på vårt beste, hver dag, og gjøre den forskjellen jeg vet alle i denne salen brenner for å gjøre.
Skole
En ting jeg tror alle dere i salen her har felles, er at dere verdsetter kunnskap, at mange av dere virkelig elsker kunnskap. Dere prøver å tilegne dere så mye kunnskap dere klarer selv, og dere setter pris på gode pedagoger som virkelig kan formidle kunnskap.
Noe av det mest skremmende med utviklingen i verden i dag, er at det er blitt helt greit å disse kunnskap. Det er blitt helt greit å snakke ned noen av de flinkeste folka vi har i samfunnet, de som er forskere eller eksperter som jobber for å øke kunnskapen vår.
Vi skal ikke høre mindre på samfunnsøkonomer, som forteller oss hvordan vi kan planlegge slik at barnebarna våre kan få pensjon. Vi skal ikke høre mindre på naturvitere, som forteller oss hvordan vi kan unngå katastrofale klimaendringer. Vi skal ikke høre mindre på psykologer, som forteller oss hvordan de barna som sliter kan få en bedre oppvekst. Vi skal høre mer på dem.
Og jeg skal ha meg frabedt at politikere prøver å gjøre de folka små og ubetydelige.
Tenk på alle pedagoger og leger som sitter i denne salen. De er eksperter. De redder liv og former liv en helt vanlig dag på jobben. Vi skal høre mer på de ekspertene, ikke mindre.
Vår løsning, den liberale løsningen, når kunnskapen er under press, er mer kunnskap til alle. For kunnskap har den fine egenskapen at den eies av alle, at alle har rett til å få sin del. Og at det blir mer av den når den spres.
Det betyr at skolen, hele utdanningsløpet, fra barnehagen til universitet og høyskole, er vårt viktigste politiske prosjekt.
Alle barn skal få en god oppvekst, der de får mulighet til å utnytte sitt potensiale og får kunnskap til å klare seg selv i en verden vi ikke vet hvordan vil se ut.
Det er vårt viktigste ærend for hver enkelt unge.
Kunnskap er vår medisin, den liberale medisinen, mot populisme, mot nasjonalisme, mot fremmedhat og diskriminering.
Det er vårt viktigste ærend for hele fellesskapet vårt.
For Norge har ikke verdens billigste arbeidskraft. Vi jobber ikke mest. Snart har vi heller ikke olja å støtte oss på. Da er det én ting som gjelder – vi må ha verdens smarteste, flinkeste, mest kreative hoder for å konkurrere med verden rundt oss.
Da holder det ikke at skolen er grei nok. Da er ingen ambisjon vi har for norsk skole høy nok.
Når du sender fra deg den lille 6-åringen din inn i et klasserom for første gang, så begynner hun på den viktigste delen av livet sitt. Det er ingenting utenom den nærmeste familien som kommer til å påvirke livet hennes mer enn det hun opplever på skolen. Og jeg tror mange foreldre har en klump i magen den dagen: Får hun en god lærer? Kommer hun til å bli mobbet? Er det noe som kommer til å bli veldig vanskelig, og er det da en lærer der som kan hjelpe henne med det vanskelige?
Det er ikke enkelt å lage en skole som klarer å ta vare på absolutt alle. Det er ikke enkelt, men for Venstre er det helt utenkelig å gi oss før vi har klart det.
For vi skal klare det, skolen skal klare det, men da må vi komme oss ut av alle de debattene der Stortinget vil detaljstyre norske kommuner på hvordan de skal lage skolene sine, debatt om fraværsgrensen, om skolefrukt, om klassestørrelsen og prosentandel K i KRLE.
Da må vi ha dyktige fagfolk som vi gir tillit og frihet – og stiller forventinger til.
Vi må satse på alle delene av kunnskapssamfunnet vårt: både på mastere og på mestere. Vi må satse på de som er flinke fordi de har lest mye, og på de som er flinke fordi de har øvd mye. For respekt for kunnskap handler ikke bare om akademia, men også det faget som ligger i et håndverk.
Da må vi tørre å snakke om det store problemet i norsk skole: at vi mangler veldig mange lærere til å stå i norske klasserom. Vi mangler mange voksenpersoner som kan være rollemodeller og lære ungene våre å tenke selv. Det er alvorlig.
Problemet i norsk skole er ikke at det er for mange elever i klasserommet, det er at det er for få lærere der.
Problemet i norsk skole er at det er for få som har lyst til å bli lærere.
Det er det ikke mange partier som snakker om, for det kan du ikke bare vedta. Du må faktisk gi folk den lysten til å bli lærere. Den lysten vil Venstre være med og gi til mange flere.
En gang jeg jobbet som samfunnsfagslærer i videregående skole, så viste jeg frem en tabell som viste ulike yrkesgrupper som var representert på Stortinget. Og dem det var flest av, det var lærere. Så spurte jeg om hvorfor de trodde det var sånn. Og en av de flinkeste elevene på første rad, Eirik, rakte opp hånda og sa, det er vel fordi dere lærere kan så mye.
Det er sånne unger jeg liker.
Og jeg ønsker så inderlig at alle elever skal føle det sånn. Det er vår aller viktigste jobb fremover, vi må jobbe for at flere av de beste folka velger læreryrket som sin profesjon.
Og da må statusen til læreryrket heves.
Det gikk vi også til valg på sist gang. Vi gikk til valg på et lærerløft. Og det har vi gjennomført.
Vi har tredoblet satsningen på videreutdanning for lærere, slik at mange tusen flere lærere har fått muligheten til å styrke kompetansen sin.
Og når denne satsningen blir evaluert, så viser det seg at den funker. I motsetning til en del andre satsninger vi har gjort i skolen de siste tiårene.
Et stort flertall av lærerne som har tatt videreutdanning mener at de har blitt bedre lærere av det. Alle sier de har gjort endringer i hvordan de legger opp undervisningen sin etter å ha lært mer.
Det er tusenvis av elever som har fått bedre kvalitet på undervisningen enn de hadde før. Det er en statistikk vi kan være stolte av.
Men Lærerløftet er ikke bare statistikk. Det er også Vegard som dere ser bak meg her. Han hadde jobbet 20 år som lærer, men han tenkte på å gi seg. Så fikk han tilbud om videreutdanning, og det gjorde hele forskjellen for ham. Han endret undervisningen sin, og ble mer motivert til å fortsette.
Som han sier: Det var bra for ham, bra for skolen og bra for elevene.
Fordi bedre er alltid mulig, og Vegard fikk oppleve det.
Det er en reform som det ikke snakkes så mye om, men det er en reform som vil gi unger over hele landet mer kunnskap for å klare seg i livet.
Det er flere partier som går til valg på å reversere alle reformer, men den kunnskapen lærerne har fått gjennom videreutdanning, den kommer de ikke til å klare å trekke ut av dem.
Nå rulles vår drøm om en femårig lærerutdanning ut for de første studentene. Nå er vi i gang.
Vi sa at vi skulle stille høyere krav i lærerutdanningen, og det har vi gjort. Det er en utfordring lærere landet over har tatt imot med rak rygg, og det synes jeg de også fortjener en applaus for.
Nå mener jeg vi må ta konsekvensene av at vi har stilt krav til lærere. For utdanning skal lønne seg, også for lærere.
Så nå må vi få på plass Lærerløftet 2. Da trenger vi å gjøre noen grep.
Vi trenger at «lærer» blir en beskyttet tittel, for å fremheve statusen til yrket, profesjonen og pedagogikken som fag.
For du vil ikke ha en lege som bare kaller seg lege til å operere deg. Du vil ikke ha en advokat som bare kaller seg advokat til å forsvare deg. Sånn bør det være for de som skal gi ungene våre kunnskap også.
Da må vi utvide antallet fag som lærerne kan ta videreutdanning i, med mer historie, samfunnsfag og naturfag.
Vi trenger også å utvide bredden i videreutdanningstilbudet, slik at det blir mulig for lærere å bruke tid på å bli bedre pedagoger eller bedre veiledere for andre lærere. Og spesialisere seg i undervisning for barn med spesielle behov, slik at de kan få mer undervisning i klasserommet.
For det må bli sånn at hvis du som lærer får en «vanskelig» klasse, da må du også få den faglige backingen som gjør at det blir noe som motiverer, ikke noe som sliter deg ut.
Og vi trenger å styrke karriereveiene innenfor skolen, slik at lærerne alltid har noe å strekke seg etter, alltid har mulighet til å vokse og oppleve faglig utvikling, og kanskje ta doktorgrad på forskning de kan gjøre i klasserommet sitt.
For vi lever i en tid der evnen til kritisk tenkning og til å sortere i informasjon er viktigere enn noensinne. Det er noe helt annet enn i min oppvekst, da vi hadde én Dagsrevy og de fleste leste én avis.
Nå får vi nyhetene presentert i vår egen Facebook-stream, vi plukker selv ut hvilke nyheter vi vil lese på nettet. Det betyr at vi har enorm tilgang på informasjon, men også at det har blitt mye vanskeligere å vite hva som er verdt å høre på, hva man kan stole på, å finne feil og finne bekreftelse på at noe er riktig.
Jeg gjorde en liten test før jeg dro hit til Ålesund. Jeg googlet Big Bang Theory for å se hvor vanskelig det er for en nysgjerrig tenåring å finne relevant og forståelig informasjon om universets opprinnelse.
Det viste seg at internett har veldig mye god, relevant og forståelig informasjon om amerikanske komiserier. Det var ikke før etter femti treff om Sheldon og resten av gjengen at jeg kom til en side som NASA har laget. Som faktisk handlet om Big bang theory.
Nå synes jeg det er gøy med Big Bang Theory på TV, for den gjengen minner meg ganske mye om et Unge Venstre-kollektiv. Og det er ikke så vanskelig å se forskjell på en nettside fra NASA og en amerikansk komiserie.
Men det kan være vanskelig å se forskjell på dokumentert kunnskap og det vi trøndere kaller rein toillprat som er laget for å forvirre når du er tretten år og nettopp har oppdaget Reddit.
Det er dagens virkelighet, som skolen må lære ungene våre å leve i.
Og jeg mistenker at det var en plan da Ola Borten Moe gjorde sånn at alle som søker på Sverdrup og Castberg og Åsta Hansteen finner oljefelt før de finner statslederne og nasjonsbyggerne våre.
Vi trenger en skole som gir den allmenndannelsen du trenger, og setter deg i stand til å finne fram i informasjonen. Da må skolen få større frihet til å henge med i utviklingen, og mindre statlig styring.
Derfor mener jeg at vi bør ha mange færre mål i lærerplanen, kanskje bare halvparten av det vi har nå. Da kan elevene få mer tid til å jobbe med det de er flinke til, ikke bare øve enda mer på det de er dårligst til.
Vi må ha lærere som klarer å gi alle barn en basis de kan bygge videre på i livet, en basis som består av at alle lærer noe som er likt, om samfunnet og om verden vi lever i, om kunst og kultur, slik at vi får en felles forståelse av hvor vi er, og hvilke verdier vi skal bygge framtida på.
Venstre satser på kunnskap. Fordi barna fortjener en god skole.
Så jeg har et spørsmål til dere. Alle de timene dere sto på stand i valgkampen i 2013, det var deres innsats som gjorde at vi klarte å gi tusenvis av unger en bedre skole. Var det verdt det?
Og de timene dere skal stå på stand i år, når vi skal legge grunnlaget for lærerløftet 2.0. Kommer det til å bli verdt det?
Miljø
Kunnskapen er viktig, for absolutt alle. Men hva forteller den oss, kunnskapen? Jo, akkurat nå forteller kunnskapen oss at vi har enorme miljøproblemer i verden. Den forteller oss at dyrearter dør ut, at temperaturen stiger, og at havet renner over av søppel. Og den forteller oss at vi ikke handler raskt nok
Og samtidig har vi populister over hele verden som forteller oss at dette trenger vi ikke å bry oss om, det er for vanskelig og for dyrt å gjøre noe med, og dessuten er det bare noen eliter som har funnet opp alt sammen.
Det er her vi ser kanskje aller tydeligst at enkle svar på vanskelige spørsmål er farlig.
Nå høres jeg veldig dyster ut, men det skal ikke vare lenge.
For er det noe jeg virkelig gleder meg til, så er det å få oppleve hvor fantastisk nullutslippssamfunnet kommer til å bli.
Et samfunn der vi kan reise hvor vi vil uten å forurense, der vi kan jobbe med miljøvennlig produksjon av varer og tjenester vi bare kan drømme om i dag.
Et samfunn der vi tar vare på naturen og tjener store penger på det, fordi modige politikere, aktive miljøorganisasjoner og et ansvarlig næringsliv har lagt til rette for det.
Det er den nye virkeligheten som populistene, klimafornekterne og de mest kortsynte økonomene vil beskytte oss mot. Men jeg synes ikke vi trenger beskyttelse mot en bedre fremtid. Vi trenger ingen beskyttelse mot nullutslippssamfunnet, vi må heller beskytte oss fra de som vil ta samfunnet vårt bakover i tid.
Vi trenger ingen beskyttelse mot frivillige strandryddere som gjør en fantastisk jobb med å fjerne søppel fra fjæra, som Per, Pål og Espen her. Som Venstre har sørget for at får mer penger i statsbudsjettene.
Vi trenger ingen beskyttelse mot bedrifter som tar ansvar for å kutte sine egne utslipp, fordi de ser at det lønner seg. Fordi Venstre har justert på avgiftene deres.
Vi trenger ingen beskyttelse fra lavutslippssamfunnet, for det kommer til å være et samfunn som er bedre for oss alle.
Og her har vi virkelig fått til mye. La oss nå se på hva vi har klart på disse åra – måle oss på de faktiske resultatene.
I partilederdebatten før valget i 2013 ble jeg konfrontert med at det ville være umulig for Venstre å få til mer offensiv klimapolitikk på borgerlige side på enn det de rødgrønne førte.
Men det har vi faktisk klart. Ikke bare har vi erstattet den ensidige kvotepolitikken med nasjonale klimatiltak, men vi har erstattet den med tiltak som fungerer!
Se på grafen bak meg. Her ser dere hvordan det så ut i 2013 etter åtte rødgrønne år, og hvordan vi ble enige i klimaforliket om at det skulle se ut i 2020.
Vi gikk til valg på at det de rødgrønne fikk til ikke var godt nok. Det var det jo ikke. Og hva er resultatet nå? Gapet som var på 7,8 millioner tonn i 2014, er på 2,2 millioner tonn fire år med Venstre senere. Det viser at det er mulig å nå målene vi har satt oss. Det er fortsatt særdeles vanskelig, men mulig. Hvis man vil.
Og Venstre vil.
Venstre tar vare på miljøet. Fordi miljø handler om framtida.
Det var mange som sa det var urealistisk å få til en god miljøpolitikk i det samarbeidet vi er i. Det riktige er vel at det er vanskelig å få til en god klimapolitikk på det norske Stortinget.
For det er vanskelig. Det var det kanskje noen av dere som la merke til i høst.
Men dette har vi fått til: Vi bruker mer på å investere i jernbane og kollektiv enn vi har gjort noen gang. Halvparten av den nye NTP-en vi har vært med å lage, går til miljøvennlig transport. Allerede nå går 100 flere tog gjennom Oslo sentrum hver eneste dag etter at vi begynte å samarbeide om budsjettene.
Og det målet vi satte på landsmøtet for 2 år siden, og som ble gjort litt narra, at alle privatbiler som selges etter 2025 skal være nullutslipp, det målet er nå enstemmig vedtatt på Stortinget.
Og vi er godt i rute til å nå det.
Folk begynner også å få mer kunnskap om hvor enorm forurensningen av miljøet vårt har blitt. Særlig havet har begynt å få mye oppmerksomhet. Det skyldes kanskje mest en stakkars hval som ble skylt opp på land for noen måneder siden, med magen full av plast som mennesker har kastet fra seg i havet.
Den hvalen, den er blitt et symbol på at vi må gjøre ting annerledes. Vi må slutte å tenke på havet vårt og fjordene våre som dumpingplass, og begynne å se på alle de mulighetene havet gir oss.
For havet, det er den største delen av verden, men det er også den delen av verden vi har minst kunnskap om.
Vi har faktisk så vidt begynt å pirke i overflaten på alle de mulighetene havet gir. Muligheter til å skaffe mat til millioner av mennesker verden over, til å utvikle nye medisiner som kan redde tusenvis av liv, og gi oss energi for framtida.
Jeg mener at fremtiden ligger i havet. Det vet jeg at han her er enig med meg i.
Ole-Morten er ute på Lofotfiske akkurat nå. Det er det kystfolk har levd av så lenge det har vært mennesker der. Det er rett og slett eventyrlige inntekter vi drar opp av havet hvert eneste år.
Og det skal vi fortsette å leve av i utallige generasjoner fremover.
Så når vi hører at det om noen tiår vil være mer plast i havet enn det er fisk, så må vi oppfatte det som en alvorlig trussel mot livsgrunnlaget vårt.
For havet er virkelig en av de tingene vi skal leve av etter oljen. De neste 30 årene kan verdiskapingen fra havet seksdobles – minst. Og et av Venstres viktigste ærend i neste periode er å sørge for at denne veksten skjer på en måte som respekterer naturens tålegrenser, og bidrar til å holde havet levende i all fremtid.
Vi må få kartlagt havområdene våre mye bedre. Vi må forske mye mer, både på hva ressursene i havet kan brukes til, og hvordan de kan høstes på en god måte. Oljevernberedskapen, havariberedskapen og slepebåtkapasiteten må styrkes, slik at vi har sikret oss hvis ulykken er ute.
All den kompetansen vi har bygget opp gjennom oljenæringen kan vi dra nytte av gjennom en satsning på havet.
Men skal vi lykkes med det, da er det én helt nødvendig forutsetning: Da må vi holde havet rent.
Vi har gjort en del. Vi har fått på plass et forbud mot mikroplast, etter modell fra Obama, og en handlingsplan mot plastforsøpling. Nå trenger vi å skjerpe innsatsen, med bedre panteordninger som holder søpla vår unna havet, og mer bevissthet om hvor skadelig det er for fisk, fugler og dyreliv når deres matfat er vår søppelplass. Det er også vårt matfat.
Og det er Venstres valgløfte, at vi skal stoppe plastforsøplingen av havet som kommer fra Norge, vi skal dramatisk forsterke den jobben vi gjør med å rydde opp plast som flyter i land, med panteordninger og ved å betale folk som fisker søppel skikkelig.
Og vi skal si et klart og tydelig nei til fjorddumping av gruveavfall i dette landet, én gang for alle.
Og selvfølgelig, det øverste punktet på blokka, vi skal fortsatt holde Lofoten, Vesterålen og Senja, Iskanten og alle sårbare områder langs kysten, som Mørebanken utenfor her, og i Arktis fri for olje i all framtid.
Det er sånn vi er på lag med framtida. Ved å ta vare på det vi har i dag som det virkelig er verdt å ta med videre. Ved å ta vare på havet.
Vi må investere pengene våre i fremtiden som ligger i havet, ikke i fortidens søppelfylling. For vi er på lag med framtida, og bedre er alltid mulig. Også for havet vårt.
Venstre tar vare på miljøet. Fordi miljø handler om framtida.
Så jeg har et spørsmål til dere. Når dere ser bilder eller er så heldige å være i Lofoten, og ser naturen der. Da håper jeg dere tenker at det der, det har jeg vært med på å beskytte. Alle de arbeidsplassene og måltidene som kommer fra fisken i Lofothavet, de har vi sørget for at er trygge. Var det verdt det?
Kommer det til å være verdt det å gå til valg og stå timevis på stand, å banke på dør etter dør, for å holde havet rent for framtida?
Arbeidsplasser
Nå har jeg snakket en del om alle mulighetene havet gir. Muligheter som kan bety mange nye, varige arbeidsplasser. Da må vi ha en politikk som gir de som starter opp noe nytt en litt større sjanse til å lykkes.
For mens kunnskap er den beste medisinen mot den samfunnssykdommen vi kaller populisme, så er det gjerne arbeidsledighet som gjør at folk blir smittet i første omgang.
Den usikkerheten du kan føle når den trygge jobben din plutselig ikke er så trygg lenger, når en maskin plutselig kan gjøre den jobben vi før trengte fire mann til, når andre land kan lage ting billigere og raskere enn vi kan klare, så er det ikke rart at folk opplever fortvilelse.
For jobben er livsgrunnlaget til folk. Når en stor bedrift må nedbemanne, så er det hundrevis av familier som blir usikre på om de har penger til å betale regninger neste måned.
Da er det fristende å lytte til de som sier at det er noen andres skyld, at tollen er for lav, at det er utlendingenes skyld, at det er ekspertene sin skyld, at det er eliten sin skyld.
Vårt svar på utfordringene som folk opplever er ikke å se oss tilbake og forsøke å bremse utviklingen så lenge vi klarer.
Vårt svar må være å omfavne utviklingen, og bidra til å skape nye, varige, grønne arbeidsplasser over hele landet.
Det må gå an å få til ting, i bygd og i by, og det offentlige må alltid hjelpe deg med å lykkes, i stedet for være et byråkratisk hinder.
Det er det én ting som er viktigere enn alt annet: Norske bedrifter må få tilgang på mer penger. Det samfunnsøkonomene kaller vekstkapital.
Det er kanskje ikke et veldig sexy ord, men det er helt nødvendig. Det er jorda og gjødselen som får ideer til å gro slik at at gründere kommer videre fra den første oppstartsfasen til å faktisk skape arbeidsplasser og et overskudd for bedriften sin.
Derfor har vi foreslått at vi stjeler en ordning som britene begynte med og som også har blitt innført i Sverige. I Storbritannia heter den SEIS, vi kan kalle den noe annet.
Og det er veldig enkelt. Investerer du i en ny bedrift og er eier i minst tre år, får du et skattefradrag.
Enkelt, ubyråkratisk og fornuftig. Arbeidsplasser skapes og belønnes. Skattesystemet brukes aktivt til å oppnå det vi vil ha mer av. Sånn vi alltid har sagt at vi skal gjøre.
Jeg vet det ikke, men jeg håper at det er flere av dere i salen som er gründere. Jeg håper at det er mange av dere som går med en gründerdrøm i magen. Særlig i den delen av landet vi er i nå, hvor gründerskap har en lang og stolt historie.
Det er mange ting som avgjør om de som har den drømmen, forfølger den. En ting er tilgangen på penger, og vi må ha en kultur for gründerskap. Andre ting som er avgjørende er byråkrati, det er skatt og lønnsomhet og det er trygghet som f.eks. rettigheter som sykelønn og pensjon.
Vi har fått til en del i denne perioden. Vi har fått bedre sosiale ordninger for gründere og selvstendig næringsdrivende. Vi har fått til 4 nye såkornfond, på 300 millioner kroner hver.
Vi har fått til forenkling av regelverk og skjemakutt for næringslivet, og ikke minst har vi fått opprettet Fornybar A/S med 20 mrd. kr. som skal brukes til å få frem nye, grønne næringer.
Og det har gitt resultater. Til tross for at oljeprisen er halvert, opplever norsk økonomi vekst.
Men fortsatt er gründerpolitikken i Norge urettferdig.
Det er nemlig sånn at selvstendig næringsdrivende som har få fradrag – for eksempel teknologibedrifter – betaler rundt 30.000 mer i skatt enn vanlige arbeidstakere med samme inntekt.
Grunnen er at vi som er vanlige lønnsmottakere har et stort minstefradrag. Selvstendig næringsdrivende har bare fradrag for faktiske utgifter. En urettferdig ordning som Venstre vil gjøre noe med.
Det er også sånn at de som skaper jobber må betale skatt før de har tjent penger, mens vi vanlige lønnsmottakere betaler skatt etter at vi har tjent penger. En urettferdig ordning som Venstre, og bare Venstre, vil gjøre noe med.
Dessuten er det sånn at selvstendig næringsdrivende bare kan få skattefradrag for å spare inntil 4 pst. av lønna til egen pensjon, vi vanlige folk kan få for inntil 7 pst. En urettferdig ordning som Venstre, og bare Venstre, vil gjøre noe med.
I tillegg til alt det, så er det sånn at selvstendig næringsdrivende betaler mer i trygdeavgift enn vi vanlige lønnsmottakere, og får dårligere ordninger tilbake. En urettferdig ordning som Venstre, og bare Venstre, vil gjøre noe med.
Vi vet at disse urettferdighetene hever terskelen for å starte for seg selv. Vi vet at disse urettferdighetene gjør at arbeidsplasser ikke blir skapt. Likevel stemmer de andre partiene mot å endre det.
De spør heller: Hvorfor dette maset om gründere og små enkeltpersonsforetak? Det blir jo smått i den store sammenhengen. Er det ikke bedre å satse på de store lokomotivene og de store arbeidsplassene, sier noen. Noen har til og med vært kritiske til at gründere jobber lenger enn åtte til fire.
Venstre hyller tvert imot initiativet, arbeidsgleden og det brennende ønsket om å lykkes med å skape noe nytt. Vi sier tvert i mot at det er viktig å satse på gründere og enkeltpersonssforetakene fordi norsk økonomi er i sterk endring. Norge må fornyes. Utfordringer må løses smartere. Flere må lage arbeidsplasser.
Vi skal heie fram alle som vil nå sine mål. Da må vi gi skattelette som skaper arbeidsplasser. Sørge for bedre sosiale ordninger som gjør at flere kvinner tør å gründe. Vi måp ha en enklere og mindre byråkratisk hverdag.
Vi driver politikk for å hjelpe folk som hun dere ser bak meg her til å skape arbeidsplasser til folk. Dette er Venke Knutsson. Hun sier det koster tid, tårer og krangling å skape arbeidsplasser – men også at det er verdt det.
Og hun skulle gjerne skapt fler, om det bare ikke var så dyrt.
Og jeg har et veldig konkret, veldig enkelt forslag for å hjelpe Venke: Det er å gi alle nyoppstartede bedrifter fritak for arbeidsgiveravgift for de fem første ansatte de tre første årene etter at de er etablert. Det går rett inn på bunnlinjen til bedriftene, det vil føre til at flere blir ansatt og at flere vil tørre å satse.
Når vi sier at vi skal ha mindre avgifter på det vi vil ha mer av, så høres jo avgiften på det å gi noen arbeid ut som et godt sted å begynne å kutte.
Og det er noe annet vi også trenger mer av, nemlig å gi ekstra cred for hvilken rolle gründere spiller for integrering og inkludering. For det er gjerne i små bedrifter at innvandrere får sin første jobbsjanse.
Det er gjerne de folka som tok sjansen på å starte en ny frisørsalong, eller fant en genial, ny måte å levere god og sunn mat til sykehjemmet, eller som satset på en utradisjonell håndverksbedrift, de folka tar også gjerne sjansen på å ansette noen som er litt annerledes.
Og det bør de få en belønning for, i stedet for en større regning fra skattekontoret.
Den belønningen vil Venstre gi dem.
Venstre satser på gründere. Fordi sammen skaper vi nye arbeidsplasser.
Så da har jeg et spørsmål til dere. Alle de nye bedriftene som har fått midler fra et såkornfond og de gründerne som turte å starte noe nytt fordi vi har gitt dem bedre sosiale rettigheter, var det verdt alle timene på stand i 2013?
Nå skal vi endre arbeidsgiveravgiften slik at vi belønner, ikke straffer, de som skaper nye arbeidsplasser. Men skal vi få til det, da trenger jeg at dere går noen ekstra runder med dørbank i år også. For det er disse folka verdt. Hva sier dere, blir det verdt det?
Noe av det viktigste vi har gjort med den makten vi fikk fordi dere stod noen ekstra timer på stand, det er å gi noen unger som ellers ikke ville hatt det, en plass i barnehagen.
33 000 unger har fått billigere barnehage, alle unger i lavinntektsfamilier, og 18 000 unger har fått gratis kjernetid. Det har skjedd av én enkel grunn: At Venstre kjempet for dem. At alle dere kjempet for å gi de over 50 000 ungene en bedre framtid.
Jeg pleier å tenke at det meste av det vi driver med av politikk, i bunn og grunn handler om barn. Det handler om mulighetene deres, om framtidstro, om å gi dem frihet, å myndiggjøre dem og gi dem kunnskap, og dyrke skapertrangen og skaperkraften som finnes i hver enkelt unge.
Kampen mot barnefattigdom har vært en av de viktigste sakene for Venstre i alle år. Og vi har fått til mye, selv om det ikke er alt som vises i statistikken. For du får ikke høyere inntekt av lavere barnehagepris. Men familiene får mer å rutte med.
Og i asylpolitikken har vi alltid prioritert barn når vi har sittet i knallharde forhandlinger mot de tre store partiene som vil stramme inn så mye som mulig.
Flere hundre som de tre store partiene ville kaste ut av Norge, har nå fått bli på grunn av deres innsats i forrige valgkamp. For meg er det alene verdt det.
Særlig fordi det også gjelder hun dere ser bak meg, Alegresse, som jeg traff i TV2-programmet Prøv mitt liv i 2013. Hun har bodd i Norge nesten hele livet, men det var først nå rett før jul at hun fikk beskjeden om at hun får opphold her. På grunn av endringene i reglene som Venstre fikk til etter valget.
Vi har gjennomført utrolig mye fra den posisjonen vi har på Stortinget. Men det er klart, at mange av de endringene vi ønsker å gjennomføre, i skolen, i miljøpolitikken, i gründerpolitikken og asylpolitikken, de må vi i regjering for å få til.
Vi trenger et sterkt Venstre i regjering, for å gjøre Norge enda bedre enn i dag.
Fordi bedre er alltid mulig.
Vi må alltid strekke oss og utvikle oss som samfunn, som fellesskap og som individer.
Vi trenger et sterkt Venstre i regjering for å virkelig gjøre en forskjell for miljøet, for å virkelig satse på kunnskap, og for å virkelig satse på å skape nye, miljøvennlige arbeidsplasser.
For å sette barn først.
Og det må være en regjering som verdsetter mangfold, toleranse, åpenhet, og har respekt for annerledeshet. Det er et verdifellesskap vi i Venstre deler med Høyre og KrF.
Jeg er veldig glad for at vi i denne salen er enige om at den beste politikken, den vil vi få med en ny, blågrønn regjering.
Det er enhver politikers plikt å møte folks uro og engstelse med ærlighet, kunnskap og løsninger, ikke med frykt, splittelse og kunnskapsforakt.
Ansvarlige politikere bidrar til å redusere konflikter i samfunnet istedenfor å bygge opp motsetninger mellom folk, by og land.
Det er vårt ansvar å ta vare på å bygge fellesskap gjennom et forsvar som har både hær og heimevern i hele landet – ikke bygge ned den bredden og den utbredelsen forsvaret vårt trenger for å gi trygghet, sånn de tre store partiene gjør i dag.
Det er det vi er satt til.
I de siste dagene har flere kommentatorer skrevet at jeg er sliten, ja nærmest ferdig med politikk. Til det vil jeg si:
Ingen av de som har skrevet noe om dette har spurt meg om hvordan jeg har. Men det er klart at jeg, som alle andre, kan bli sliten nå og da.
Jeg var skikkelig, skikkelig sliten etter at vi fikk en budsjettavtale på plass i høst. For det var en beintøff kamp. Men det var jo verdt det.
Fordi vi snudde et politisk flertall som ikke ville gjøre noe for å få ned klimautslippene, til å forplikte seg på å gjennomføre tiltak som virker.
Jeg har vært skikkelig sliten i den seige kampen det har vært for å gjøre noe for lengeværende asylbarn. Men vi klarte det jo til slutt.
Vi snudde et politisk flertall som ville sende ut over 300 barn til å få på plass et regelverk som gjorde at de fleste har fått bli.
Ja, man kan bli sliten, man kan bli oppgitt og lei. Men det var jo verd det. Vi oppnådde resultater. Vi endret flertall. Og det gir energi.
Og den som tror at jeg er for sliten til å drive valgkamp. For sliten til å vinne et valg. Ja, den skal få bite i seg de ordene.
For det har aldri vært mer behov for Venstre og Venstres ideer enn akkurat nå.
I en tid der populistiske løsninger og lettvinte, usanne påstander er tidsånden er det på tide med en motkraft. På tide med noen som står opp for det seriøse, for det ordentlige. Noen som er prinsippfaste og står for grunnleggende prinsipper uansett hvilken vei det blåser.
Noen som tror at bedre alltid er mulig og at framtiden blir bedre enn fortiden.
Nå er det snart valgkamp igjen. Jeg gleder meg til å reise til Røros, og Ytre Namdalen neste helg. Jeg gleder meg til å besøke byrådene våre i Bergen, og til å stå på stand på Grønland Torg. Jeg gleder meg til å slåss for sykehuset i Alta sammen med Trine i Finnmark. Og kanskje får jeg tid til å besøke lokallaget vårt på Svalbard, det håper jeg.
Jeg gleder meg til å fortelle folk om alt det vi har fått til. Og jeg gleder meg til å fortelle folk om alt det vi skal få til.
Og denne valgkampen kommer også til å være en verdikamp. En kamp mellom dem som vil bygge tillit mellom folk, mellom by og land, mellom innvandrere og nordmenn, og mellom staten og borgerne. Og dem som vil rive ned den tilliten ved å splitte, skape frykt og dyrke motsetninger.
En kamp mot dem som har forakt for annerledeshet, enten det gjelder hvilken gud du tror på eller hva slags kaffe du drikker.
I Venstre tror vi på hverandre, og vi tror på mulighetene som finnes. Og vi vet at bedre er alltid mulig.
Men vi vet også at det ikke finnes enkle svar på vanskelige spørsmål, og at de som sier noe annet som regel lyver.
Og vi mener at det er mulig å vinne valg på å si at bedre er alltid mulig, og at kunnskap er veien til en bedre fremtid.
Og da må alle vi som er her nå er villig til å stå på gjennom hele valgkampen for at vi, for at Venstre skal få det til.
Tror dere det kommer til å være verdt det, folkens? Tror dere det?
Det tror jeg også.