I Nordsjøen dumpes det årlig 34.000 tonn søppel. Mye av det som flyter, finner veien mot våre egne kystområder i Vestfold. Mange av oss som er glade for å gå langs strendene blir slått av hvilke mengder som årlig driver inn. Frivillige, skoleklasser, fastboende og sommergjester tar et tak for å rydde de populære badestrendene, men områdene der det sjelden ferdes folk er det sjelden noen som bryr seg om. Et slikt område er Bukkelikilen, en trakt like nord for Svelvikstranda på Tjøme der vegetasjonen går helt ned i fjæra. Her er det plast så langt øyet ser. Det samme er tilfelle en rekke steder i Vestfold. Det er selvsagt ikke slik at plasten ikke forsvinner for det menneskelige øye. Noe av den skylles ut igjen i havet, noe spises av fisk og sjøfugl – med tragiske konsekvenser – men mye av den males i stykker til mikroskopiske partikler og finner veien inn i næringskjeden for til sist å havne på vårt matbord.
Plastposer tar 10-20 år å gnages om til småbiter. Et fiskesnøre eller et plastgarn kan fortsatt ligge på havbunnen om 600 år.
Det er rart å tenke på at dette er et problem som var nærmest ikke-eksisterende ved slutten av 2. verdenskrig. Så seint som i 1964 var årsproduksjonen av plast i verden 15 millioner tonn, men 50 år senere var det økt med mer enn 20 ganger. Den er ventet å fordoble seg i løpet av de neste 20 årene ettersom plast, ukritisk tas i bruk i stadig større omfang. Store deler ender opp i våre hav.
Verdenssamfunnet har så smått fått øynene opp for at fossilt brennstoff må utfases. Det er få som tror at vi om 100 år har transportmidler som går på oljebaserte produkter. Men plasten vil fortsatt ligge på havbunnen i flere århundrer – og bidra til å forpeste våre matfat ved å spre en rekke organiske miljøgifter. Denne pesten slipper ingen unna, ikke engang morsmelken vil være fri for den.
Det er kanskje en dråpe i havet når noen av oss, med god hjelp fra Skjærgårdstjenesten på strandryddedagen 6. mai, tar for oss områder som Bukkelikilen. Men samtidig er det 20.000 andre nordmenn som tar hanskene på og rydder våre strender. I år er også strandryddedagen utvidet til å gjelde Danmark, Sverige og Finland. Den kjente Sotra-hvalen som ble obdusert i vinter og som inneholdt 30 plastposer vil sannsynligvis gjøre sitt til at antallet frivillige i år vil stige. Smått om senn blir vi klar over det enorme problemet som den dumpede plasten utgjør.
Skolene har gjort mye for å mane til bevisstgjøring. De kommer til å gjøre mer. Miljødirektoratet har de to siste årene hatt et forsøk gående med «fishing for litter» i fem områder av landet. Ordningen skal nå evalueres, men allerede nå bør vi slå fast at staten bør utvide denne ordningen til også å gjelde vår del av landet. Mange gründere har kastet seg inn i arbeidet med å utvikle fartøyer som skal fange opp søppel som flyter i havet. Stortinget har gitt tydelige signaler om forbud mot mikroplast i kosmetisk sammenheng, som for eksempel tannpasta. Nylig laget Miljødirektoratet på oppdrag fra departementet en utredning om mulige tiltak i tiden som kommer. Blant disse er reduksjon av gummigranulat på kunstige fotballbanematter, noe alle fotballklubber kommer til å måtte merke seg i tiden som kommer.
I lengden er det likevel bare internasjonale overenskomster som kommer til å ha stor nok virkning. Mange land rundt omkring i verden er i ferd med å våkne. Nå må vi intensivere arbeidet med må få på plass forbud mot plast som ikke brytes ned. Gjennom organisasjoner som FN må vi bidra til vår tids største ryddeaksjon til havs. Som sjøfartsnasjon må Norge gå foran i dette arbeidet. Men den viktigste delen av jobben starter likevel i hodene til hver enkelt av oss. Nå! Og derfor må vi sette stadig mer inn på å rydde våre strender og skape økt forståelse for hvor alvorlig situasjonen er. I helgen fins det helt sikkert en strandryddeaksjon nær deg. Still opp!
Carl-Erik Grimstad, Vestfold Venstres førstekandidat ved Stortingsvalget