Venstre er det sosialliberale alternativ i norsk politikk. Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet. Det kan betraktes som en slags gylden middelvei mellom de politiske fløyene. Kompromisser mellom fløypartiene utformes derfor ofte på det liberale territorium i det man kaller politikkens sentrum i Norge. Det norske politiske system beskrives ofte som spennet mellom den sosialistiske fløy der Rødt, SV og AP hører hjemme og den kapitalistiske eller markedsliberale fløy der Høyre og Frp hører hjemme.
Middelveien
Det finnes imidlertid et tredje ideologisk alternativ, som kalles sosialliberalismen, der Venstre og andre liberale partier hører hjemme. Liberalismen dreier seg om å ta vare på enkeltmenneskets mulighet til å ha makten i sitt eget liv, uavhengig av kjønn, livssituasjon eller bakgrunn. Mange velgere uttrykker ved valg en viss frustrasjon over at de ikke føler at de hører hjemme i noen av de to politiske ytterfløyene i norsk politikk. Den samme tendensen har vi sett i mange land rundt oss, der det den liberale politikken har fått skikkelig vind i seilene de siste årene.
Liberale fosser frem
De fleste har sikkert fått med seg hvordan den liberale bevegelsen En Marche i Frankrike fikk et valgskred av stemmer ved valget i vår. Dette har endret hele det politiske landskapet i Frankrike og gitt landet en liberal flertallsregjering. Den samme trenden har man også sett i flere andre land, der liberale politiske partier øker sine stemmetall som en motreaksjon til fremveksten av høyrepopulister, høyre-radikale og nasjonalistiske strømninger i det politiske landskapet.
Ytterpunktene
Forskjellen mellom den sosial-liberale, den sosialistiske og den markedsliberale politikken kan litt forenklet fremstilles slik. Sosialistene ønsker at staten skal bestemme alt. Enkeltindivider og selskaper skal i dette systemet underordne seg det som bestemmes av den sterke staten. Det er en sterk tro på ensretting og forenklede systemer som borgerne må innordne seg. Kontroll, styring og statlig regulering av det sosiale liv og næringsliv er viktige elementer i denne politisk retning.
Ytterst på den sosialistiske fløyen finner man kommunismen, som i Norge kaller seg Rødt. Markedsliberalistene eller kapitalistene tror på det frie markedet der staten blander seg minst mulig inn i det som skjer. Innenfor dette systemet har markedskreftene fritt spillerom og selskaper og markeder bestemmer hvilke rettigheter og muligheter som skal finnes. I dette systemet blir borgerne underordnet selskapers profittjag. Sterke enkeltindividers grådighet og egoisme er i disse ideologiene viktige elementer som tillates å styre hvordan samfunnet skal utformes. Den ekstreme gard av grådighet og egoisme, finnes i fascismen, som definerer ytterste høyre i politikken.
Det liberale sentrum
Den liberale vei i politikken, der Venstre har sine røtter, tror på det frie mennesket. Venstre tror at staten må spille en viktig rolle i å legge til rette for det sosiale system og at samfunnet trenger et levende og dynamisk næringsliv for å fungere. Individets behov og frihet er imidlertid det som definerer hvordan samfunnet skal skrus sammen. I Venstre tror vi for eksempel at: min frihet strekker seg til det punktet der den begrenser din frihet. Skal man få dette til å fungere i et samfunn må makten derfor balanseres mellom forskjellige grupper, hele tiden med menneskene i sentrum. Derfor bruker Venstre slagordet ”Folk først”.
Vi trenger et sterkt sentrum
På samme måte som i Frankrike, Nederland, Canada og andre land der de liberale partiene fosser frem, trenger norsk politikk et parti med en sterk liberal stemme. Dette partiet heter Venstre. Til alle dere som fortsatt er i stuss om dere passer inn i en av de to politiske fløyene: Den liberale middelvei er et godt, fritt og humant alternativ. Godt valg!
Rolf Gerhard Zimmermann, leder av Vestvågøy Venstre.