Mona Fagerås og Audun Lysbakken i SV skriver i DN 10. desember om at politikere har ansvar for at fellesskapets penger blir brukt fornuftig, og at nok voksne med god kompetanse er nøkkelen til en god barnehage. Jeg er enig i begge deler, og jeg mener Venstres barnehagepolitikk nettopp bidrar til at vi kan nå disse målene.
De fleste foreldre er heldigvis fornøyde med barnehagen sin, uavhengig av hvem som eier og driver den. Blant barnehagene som scorer svært høyt i foreldreundersøkelser finnes både familiebarnehager, stiftelser, kommunale barnehager, barnehager drevet som små aksjeselskap og barnehager drevet av store konsern.
Spørsmålet er om SV vil avvikle noen av landets beste barnehager fordi de er drevet av kommersielle selskap. Hva har de i så fall å si til foreldre og barn i disse barnehagene, som skal miste et tilbud de er strålende fornøyd med, fordi SV er imot driftsformen?
Det er ingen tvil om at det finnes flere måter å gi et mer effektivt tilbud på enn å «ha lavere bemanning og flere ufaglærte ansatte». For eksempel kan lavere sykefravær være en nøkkel til både bedre tjenester og lavere kostnader. Private aktører har generelt lavere sykefravær enn offentlige. Men også bedre måter å organisere seg på, kan gi økt kvalitet for barna.
Mest mulig av midlene vi bevilger til barnehage, bør gå til barnehagedrift. De bør hverken gå til utbyttefest i det private eller til sløsing i det offentlige. Vi i Venstre tror at den virksomme konkurransen er den beste måten å sørge for at midlene går til det de skal.
Virksom konkurranse forutsetter reelt mangfold, og reell valgfrihet. For å oppnå reelt mangfold må vi politikere greie å la være å regulere i for stor detalj hvordan tjenestene skal leveres. Gjør vi ikke det, risikerer vi at spesielt de ideelle aktørene ikke greier å opprettholde sin egenart.
Å tro at vi hadde fått det barnehagetilbudet vi har i dag uten den innsatsen de private har ytt, er ren fantasi
Reell valgfrihet forutsetter blant annet at det er mulig å starte nye barnehager som kan utfordre de som finnes fra før. Da bør politikerne i minst mulig grad begrense nyetableringer. Tvert imot kan de gjerne bidra til å øke valgfriheten, for eksempel gjennom å sørge for noe økt kapasitet av (kommunale) barnehageplasser. Om de private er så dårlige som SV åpenbart tror, vil jo da både ansatte og foreldre da kunne søke seg over til de kommunale barnehagene.
Å tro at vi hadde fått det barnehagetilbudet vi har i dag uten den innsatsen de private har ytt, er ren fantasi. Private aktørers mulighet for å få noe igjen for den risikoen de har tatt ved å starte nytt, har sørget for at vi har fått mer velferd.
I stedet for å diskutere eierform til det kjedsommelige, bør alle partier nå konsentrere seg om hvordan vi skaper gode rammebetingelser for både offentlige og private barnehager. Dette innebærer å finne gode måter å undersøke hvilken kvalitet de faktisk holder, og gode måter å skape virksom konkurranse både i offentlig og privat sektor.
Bare slik kan alle lære av de beste, enten de er private eller offentlige.
Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 20. desember 2018.