Av Geir Kjell Andersland

2. kandidat til fylkestinget for Vestland Venstre

Barnerettsjurist, tidligere fylkesnemndsleder og regiondirektør i Bufetat

Barnevernet fortjener både ros og ris!

Det kommer hyppig omfattende og negative oppslag om barnevernet i media. Bergens Tidende har nylig hatt grundige og tragiske artikler i « Magasinet». For noen uker siden ( 8. juni ) kunne vi lese historien om «Anette» som vokste opp blant og ble et hjelpeløst offer for overgripere. Hun fikk ikke hjelp fra barnevernet og sliter i dag med enorme psykiske skader. I det siste “Magasinet” (29. juni) er det en reportasje om Hanna som døde i fosterhjem, fordi barnevernet aldri varslet legene om anfallene hennes.

De siste årene har barnevernet også fått skarp faglig kritikk, både fra nasjonalt og internasjonalt nivå.

Den siste rapporten fra FNs barnekomite (juni 2018) om Norges etterlevelse av barnekonvensjonen, inneholder også kritikk av vårt barnevern. I 2015 kom «Bekymringsmelding om barnevernet» undertegnet av 170 personer fra ulike fagfelt. Meldingen hevdet blant annet at barneverntjenesten «foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser».

Fra andre fagfolk og fra tidligere barneminister Linda Hofstad Helland har det vært tatt til motmæle mot kritikken. I følge Helland er Norge et foregangsland innen barnevern og «andre land vil komme etter oss, både når det gjelder lovregulering og holdninger» (Aftenposten 29. juni 2018).

 

Så hva er sannheten om norsk barnevern?

I desember 2018 fremla Helsetilsynet en rapport basert på en gjennomgang av 106 barnevernssaker fra 60 kommuner. Alle sakene hadde blitt behandlet av fylkesnemndene i løpet av 2016-2017. Rapporten inneholder både positiv og negativ omtale av barnevernets arbeid. Men fordi mangelfullt arbeid har så alvorlige følger for de berørte barn og familier, får de negative konklusjonene størst oppmerksomhet. Rapporten er etter min vurdering den hittil beste virkelighetsbeskrivelse av situasjonen i norsk barnevern. Støttet av andre offentlige rapporter og av egen faglig erfaring på feltet i ulike roller gjennom nesten 20 år, fremstår følgende punkter som vår tids største utfordringer for barnevernet:

• Svikt i barns medvirkning

Rapporten viser at mange saker lider under svak oppfølging og overfladiske analyser. Særlig alvorlig er spørsmålet om barn har fått anledning til å medvirke i valg, planlegging, gjennomføring og evaluering av hjelpetiltak. Det er uklart om barna overhodet er involvert, men om de er det, så fremgår det ikke hvordan deres synspunkter har blitt vurdert. Foreldrenes involvering med sikte på valg av eventuelle hjelpetiltak er også lite synlige. Helsetilsynets rapport bekrefter her konklusjonen i rapporten om alvorlige overgrepssaker mot barn «Svik og Svikt» (NOU 2017: 17) at barnevernet er for lite på besøk i hjemmet og snakker for lite med barna det gjelder.

 

• Svikt i kompetansen

Flere av de gjennomgåtte saker avdekker at barnevernet har vist mangelfull kompetanse. Dette rammer særlig valg av hjelpetiltak. Hjelpetiltakene fremstår ofte som for lite omfattende eller for lite intensive. Mange av hjelpetiltakene er ikke tilpasset de konkrete utfordringene. Barnevernet synes videre å legge for liten vekt på innvandrerfamiliers ofte traumatiske erfaringer. Terskelen for å beskrive foreldrene som ute av stand til å nyttiggjøre seg hjelpetiltak, med omsorgsovertakelser som konsekvens, blir for lav. Evalueringene av hjelpetiltakenes effekt er ofte usystematiske. Det fører til at sammenhengen mellom angivelige nytteløse tiltak i hjemmet og nødvendigheten av omsorgsovertakelse ikke er tydelig nok.

Norge har fått kritikk for det høye antallet akuttsaker i barnevernet. Desto mer alvorlig er det at rapporten konkluderer med at mange akuttvedtak er en følge av en oppstått akuttsituasjon som kan «sees som et resultat av svikt i barneverntjenestens arbeid i familien». Det avdekkes videre en «omfattende svikt i akuttarbeidet». Svikten består i manglende vurderinger om akuttsituasjonen kunne vært håndtert med mindre inngripende tiltak for barnet. Rapporten etterlyser også et bedre samarbeid med barnet og foreldrene om hvordan en nødvendig flytting kan gjennomføres så skånsomt som mulig for barnet.

• Svikt i samarbeidet med det øvrige hjelpeapparatet

For dårlig samhandling mellom barnevernet og andre tjenester, synes å være en naturskapt gjenganger. Flatø-utvalget fremla i 2009 forslag til bedre samarbeid og samhandling mellom de ulike tjenester til utsatte barn. Barnekomiteen påtalte i 2010 mangelen på tverretatlig samarbeid. Barnevoldsutvalget fastslo i 2017 igjen at det er for dårlig samhandling mellom tjenestene.

Helsetilsynets rapport fra 2018 påviser fortsatt de samme utfordringer.

Det finnes gode eksempler på at barneverntjenesten har inntatt sin viktige rolle som koordinator for et helhetlig samarbeid til barnas beste. Men hovedregelen er snarere at barneverntjenesten opptrer for passivt overfor andre tjenester. Dette medfører at bistanden blir for lite helhetlig og for lite tilpasset barnet og familien som trenger hjelp.

Vergerådsloven, iverksatt i 1900, var verdens første barnevernlov og etablerte et offentlig ansvar for barn uten forsvarlig omsorg. Norge ble en pion

er for barns rettigheter. Dette er en verdifull arv som må forvaltes godt. Det er kritikere som vil nedlegge barnevernet. Det er ingen god løsning for sviktede barn. Men også barnevernets støttespillere må erkjenne behovet for forbedringer i dagens norske barnevern.

Derfor er det løfterikt at det nylig er tatt tydelige politiske grep som forhåpentligvis vil møte de påviste utfordringer. Stortinget vedtok våren 2018 endringer i barnevernloven som pålegger barneverntjenesten å sørge for at barn får medvirke på alle stadier i en barnevernssak. Videre innskjerpes barnevernets plikt til, «så langt som mulig», å samarbeide med barnet og barnets foreldre.

Og regjeringserklæringen uttaler, blant andre, følgende sentrale løfter:

• Barnevernet og andre instanser må i større grad involvere barnet i viktige avgjørelser som angår barnets liv.

• Alle etater som jobber inn mot barnefamilier må koordinere innsatsen og samarbeide bedre om å gi et helhetlig tilbud.

• Innføre kompetansekrav og autorisasjon i de kommunale barneverntjenestene.

 

Barnevernet trenger også mer ressurser. Men først og fremst er det nå behov for forbedringer i holdningene og kompetansen blant de som jobber i barnevernet.