Larsen flagger stolt med at asylsøkere får medhold i de fleste av UNEs saker.
Men det hjelper jo hverken Mustafa Hasan eller mange andre asylbarn som ikke får ja til opphold. Larsen poengterer at han ikke kan kommentere enkeltsaker. Derimot forsvarer han ukritisk systemet han tilhører med statistikk og generelle synspunkter. Det blir byråkratisk og virkelighetsfjernt for de som rammes hardt av det samme systemet.
UNE- direktøren henviser kritikerne til de politiske myndigheter. Dette fordi UNE ikke er rett adressat for kritikken. UNE forholder seg bare til lover og forskrifter som Stortinget og regjeringen har vedtatt. Samtidig bedyrer han at UNE er et faglig forvaltningsorgan uavhengig av politiske signaler. Men da må vi kunne forvente at UNE presterer fagkyndig lovfortolkning og et kvalifisert skjønn i hver enkelt sak. Det er vanskelig å se at det har skjedd i sakene som har utløst så massiv kritikk.
Direktør Larsens faglige hovedargument er at UNE er bundet til å la «tungtveiende innvandringsregulerende hensyn», trumfe andre hensyn. Men i den samme bestemmelsen som sier at foreldrenes svikt i å oppgi rett identitet er et tungt innvandringsregulerende hensyn (forskrift til innvandringsloven § 8-5), fastslås det også at «barns tilknytning til riket» skal «tillegges særlig vekt». Et tilsvarende moment er lengden av barnets opphold i Norge. Bestemmelsen lister også opp en rekke andre hensyn som må vurderes for å kunne avgjøre hva som er barnet beste i det aktuelle tilfellet. Det er intet i denne bestemmelsen som konkluderer med at de «tungtveiende innvandringsregulerende hensyn» alltid skal gå foran «barns tilknytning til riket» eller hensynet til barnets beste. Sistnevnte hensyn er som kjent forankret i både Grunnloven og Barnekonvensjon som begge rager høyere blant våre lover enn utlendingsloven.
Det er derfor både etisk og faglig uforståelig at både hensynet til Mustafas beste og til hans lange tilknytning til riket måtte vike for et tungtveiende innvandringsregulerende hensyn som gjaldt hans mors løgn om sin identitet for mer enn 10 år siden.
En så oppsiktsvekkende avgjørelse, og som jo er langt fra den eneste i sitt slag, etterlater tvil om enten UNES faglige kyndighet eller om UNE er tilstrekkelig uavhengig av politiske signaler fra Stortingets flertall (som ønsker en streng innvandringspolitikk).
Forøvrig er selve arbeidsformen til UNE et rettssikkerhetsproblem. Det store flertall av sakene blir avgjort av nemndsleder alene eller av sekretariatet. Hva er det for en domstolslignende prosess?
De vedtak UNE fatter er av så inngripende betydning for enkeltmenneskene som berøres at rettssikkerheten må ivaretas bedre enn det UNE i dag gjør.
I Særdomstolsutvalgets utredning (NOU 2017: 8) er det utarbeidet forslag til en lov om en egen utlendingsdomstol. I forslaget til formål (§1) fremheves kravet til «en betryggende, rask og tillitsskapende behandling av klage over vedtak etter utlendingsloven og statsborgerloven». Slike avgjørelser må besluttes av en uavhengig og upartisk domstol som kan sikre alle de rettssikkerhetsgarantier som savnes i UNEs saksbehandling.
Desto viktigere er det nå at forslaget om egen forvaltningsdomstol oppnår tilstrekkelig støtte.