Maria Dyrhol Sandvik stilte dette spørsmålet i Morgenbladet allerede i 2015. Eller, ikke om Skuløya spesielt, men om Møre og Romsdal generelt. Dessverre er de siste ukenes støy rundt Longva barnehage et overtydelig eksempel på at Sandvik setter fingeren på et ømt punkt.
Problemet for Fjørtofta, Skuløya, Haramsøya og Lepsøya er at øyboerne er en utdøende rase. At unge kvinner forsvinner fra Møre og Romsdal er uomtvistelig. At det begynner å bli tynt i rekkene på øyene våre likeså. Statistikken er nådeløs: Møre og Romsdal har det største kvinneunderskuddet i landet.
Er ikke Nordøyene interessante nok for kvinnene? Er forklaringen så enkelt? Hele Haram fremstår forresten som veldig maskulint med fokuset vårt på verft, fiskeri og herrefotball.
Vi må lokke kvinnene hjem igjen, og nye kvinner må flytte til. Dessverre mistenker jeg at politikerne så langt kun har interessert seg kvinnene mellom 20-39 år grunnet fertiliteten deres – ikke grunnet kompetansen de har skaffet seg ute. Når målgruppa har vært kvinner i fruktbar alder og hensikten har vært å øke folketallet behøver man ikke være rakettforsker for å skjønne at ønsket er å skaffe koner til overskuddet av menn.
Spørsmålene vi i Haram må stille oss er helt motsatt:
Hva skal kvinnene med Nordøyene? Hvorfor bør de flytte dit?
Utkantjentene har tradisjon for å flytte fra distriktene. Tidligere fordi de ikke hadde odel og fordi det var større etterspørsel etter tjenestejenter enn tjenestegutter i byene, nå kan det være fordi det er forankret i kvinnekulturen: I dag er det flere jenter enn gutter som flytter fra distrikta for å ta utdanning, bygdejentene gjør mer skolearbeid enn byungdommen, og bygdejentene skaffer seg høyere utdanning rett og slett for å stå på egne bein. Den kulturelle avstanden mellom by og land er ikke så stor som den var, men arbeidsmarkedet er dessverre dårligere for kvinner enn menn i distriktet.
Det er ikke sikkert at kvinnene flytter til byene fordi byene er mer attraktive, men heller at de ikke har noe valg fordi øyene våre ikke har noe å tilby dem.
Vi i Møre og Romsdal lever i et mannsdominert fylke. Menn dominerer i næringsliv og i politikk. Haram og Nordøyene er ikke noe unntak. Tabloid sagt blir gutta blir igjen på verftene og på offshore-båtene mens jentene drar. Ikke minst forsterker stereotypen vår som «Industrikommunen» inntrykket at vi ikke satser på folk med høyere ikke-teknologisk utdannelse.
Det er mye godt å si om Nordøyingen. Han er både selvberget og driftig. Men han er først og fremst mann.
Det ensidige arbeidsmarkedet i Haram og på øyene gjør oss enda mer sårbare i møte med endringene i den internasjonale økonomien, noe som nok uroer de fleste politikerne mer enn kvinneunderskuddet. Manglende tilgang på såkalte kvinnearbeidsplasser er uansett en avgrensende faktor i rekrutteringen av kvinner. Ikke minst gjelder dette i politikken.
Diskusjonen blir ofte at kvinnen må si fra seg ansvar i hjemmet, ikke at mennene tar for lite ansvar. Innfallsvinkelen på slike spørsmål gir stort forskjell i svaret, ikke minst stor forskjell i resultatet. I et kommunestyre vil denne kjønns- og aldersbalansen ikke bare påvirke hva som gjøres til politiske saker i utgangspunktet, men enda mer hva som ses som politisk interessant og relevant: Lav kvinneandel i kommunestyrene henger sammen med kvinneflukt. Dessverre.
«Vi kan tilby det gode liv, trygghet for barn og unge, god eldreomsorg og et liv med mindre stress og jag» er ofte mantraet når vi skal lokke flere unge til Haram og Nordøyene. At vi ikke problematiserer dette gjennom å fortsatt godta den maskuline norma i kommunen, bidrar til at den mannlige norma blir holdt ved like.
Skal vi skape et attraktivt lokalsamfunn i Haram og på Nordøyene må vi skape et samfunn som er attraktivt for unge kvinner å flytte til, men ikke minst et samfunn som er attraktivt for de kvinnene som bor her allerede. Skal vi komme dit må vi ta et oppgjør med den kjønnsnøytrale politikken vi har i dag.
Haram Venstre vil forsøke å rekruttere flere kvinner til politiske verv, ta kampen for flere heltidsstillinger og jobbe med utjevning av kjønnsdelingen i utdanningsvalgene fordi det er viktige saker i denne sammenhengen. Næringslivet sier de ønsker seg flere kvinner, men det er vanskelig å få til når det er så sterk kjønnsdeling i søkingen innenfor yrkesfagene i utgangspunktet, og at jentene på studieforberedende ofte flytter vekk for godt.
Haram Venstre vil bort fra at mangel på mannlige arbeidsplasser i Haram er et distriktsproblem, mens mangelen på arbeidsplasser for kvinnene er et kvinneproblem. Haram Venstre vil ikke ha hjem jentene bare pga livmoren deres, men vil jobbe for å finne svar på hvordan unge kvinner kan utnytte kompetansen de har skaffet seg ute hjemme i Haram.
Det er mange som lengter hjem.
Haram Venstre vil legge til rette for at de kan få komme hjem.
Hjem til Haram og hjem til Nordøyene.