Det var lille julaften, og vi satt og drakk te og pratet venninneprat sammen på kaféen på Grorudsenteret. Venninnen min var høygravid, tung og sliten før høytiden, så det var godt å kunne møtes her oppe. Vaflene på kaféen på senteret er deilige, så vi tok en plate hver, med rømme og bringebærsyltetøy.
Så kom det en kar og spurte om han ikke kunne få sitte på den plassen han "abonnerte" på. Vi flyttet julegaveposene ned på gulvet. Her var plass til alle. Karen satte seg med kaffen og fyrstekaka. Han bar et realt groruddølsvesen av den grovere sorten; like ubarbert som usnobbete, men med sterke meninger. Sterk jordnærhet og med en evne til å se folk rett i øya. Jeg har aldri møtt noen fra Grorud som står med lua i handa.
— Di derre NAV-greiene veit jeg ikke om jeg har no tru på, sa mannen. Han hadde vært på NAV-kontoret før jul. — Det var vikar der, og hun hadde ikke fått noe informasjon fra min faste saksbehandler, så jeg måtte begynne å fortelle historien om igjen. Han tar en liten bit av kakestykket sitt. — Og om igjen.
Det må ha vært ganske slitsomt å dra den gamle historien igjen, og det var tydeligvis heller ikke den første gangen han måtte gjenfortelle livet for et nytt menneske. Det var vanskelig å ikke ha sympati med mannen, for selv om han nå bare har ett kontor å gå til, der han tidligere kanskje hadde flere, så blir han fortsatt ikke møtt som menneske i tilstrekkelig grad. Han tok en slurk av kaffen, og utbroderte sine menneskelige behov. — Jeg er et menneske, og jeg vil bli sett.
For meg ble han ett av mange bilder på noe som er ekstremt viktig i offentlig sektor, nemlig anerkjennelse av enkeltmennesker og en sensitivitet i det å håndtere også mennesker som kan være både ubehøvlede, uten tillit til verden og uten optimisme — eller uten grunn til spesielt mye håp. Men alle har et hjerte og en stemme med en politisk mening. Vi er alle like mye borgere. Jeg gjør så godt jeg kan i min jobb i staten, og det tror jeg de fleste andre gjør også, men det må jo være en grunn til at så mange har dårlige opplevelser med enkelte kontorer?
Derfor bekymrer det meg når jeg leser i avisen at en 62 år gammel mann fra Romsås har ringt Grorud trygdekontor i en hel uke uten å få svar. I løpet av en uke må vi regne med at han har sjekket nummeret og funnet det riktige flere ganger. Så med et lite forbehold fordi jeg ikke kan kjenne hele saken vil jeg si at dette er urovekkende. I Venstre er vi opptatt av åpenhet og tilgjengelighet i det offentlige. Når det blir umulig å komme frem på telefonen, når ingen kjenner saken din og når du ikke finner frem så er det sjelden bare en årsak.
Kan jeg gjøre noe med det hvis jeg blir folkevalgt BU-representant, så skal jeg gjøre det.
– Innlegget stod på trykk i Akers Avis / Groruddalen 28. februar 2007.