Hva slags intelligens bør Arendal bruke? (av Sanjin Salahovic)

Jeg tror det er klokt å bremse litt før vi fortsetter videre med sentrumsutbyggingen, for å være sikre på at vi bygger noe som vil bli satt pris på i flere hundre år fremover – at vi skaper et Arendal sentrum i et helhetlig perspektiv, og gjør “det lille skrittet fremover for mennesket”.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 17 år siden.**

Sanjin Salahovic

Foto: Arendal Venstre

Sanjin Salahovic, styremedlem i Arendal Venstre

På den tid da russere var godt på vei med sitt romfartsprogram virket amerikanere uinteresserte i prosjektet – som virket så ulønnsomt. Men da hunden Laika og kosmonauten Jurij Gagarin ble til verdens første romfarere slo amerikanerne alarm.

Gerd Kvæle, klinisk psykolog fra Bergen, gjesteforeleser på psykologi grunnfag ved Folkeuniversitetet i Kristiansand år 2000, beskrev amerikansk måneferd med Apollo ut fra et interessant perspektiv:

“Amerikanere, som tradisjonelt var innstilt til å teste intelligens som grunnleggende sosioøkonomisk byggestoff fant ut at russere hadde bygd ut sitt romfartsprogram stort sett på divergent intelligens …..”

Divergent intelligens er kreativ-skapende, nysgjerrig, lite konformistisk. Den er ikke opphengt i tradisjonelle løsninger og fordommer. Den er fri til å innta nye perspektiver og måter å tenke på. Det motsatte er integrert intelligens som er veldig opptatt av å “reprodusere” og “gjenta”. Den er regulerende, normativdannede. Den fokuserer mer på system og er skeptisk til det “kaos” en divergent intelligens finner seg hjemme i og skaper kvalitet ut av.

Integrert intelligens er herskende og kan “spise” sin divergente motpol. Den satser på trygghet, er lydig og krever lydighet.

Den største forvirring kan oppstår når integrert intelligens, etter at den har ødelagt for divergent intelligens, forsøker å ta for seg oppgave til å tenke divergent.

En god balanse mellom de to intelligenser en viktig forutsetning for et suksessfylt samfunn.

Et godt eksempel på det er dansk serie “Krøniken”, med denne type konflikt mellom far og sønn.

Men tilbake til min historie. Amerikanere måtte foreta et stort “hamskifte” rundt romfartsprosjektet og man utfordret sine forskere og studenter, fremtidige deltakere i Apollo-programmet, til å skifte fra integrert til divergent intelligens. Det var dette som gjorde det mulig for Neil Armstrong og kamerater å gjøre det “lille skrittet for mennesket” på månen.

Historie jeg fortalte kan brukes til inspirasjon for dagens Arendal. Akkurat som amerikanere måtte bygge opp sitt romfartsprogram i en kaldkrig-kontekst, måtte Arendal, under press av generell utvikling i det postmoderne Norge, satse på en prosess med et omfattende samfunnsbyggingsprosjekt.

Men Arendal gjør motsatt av amerikanerne, som bevisst valgte en ny måte å tenke på før de begynte å jobbe i den materielle virkeligheten. Prosjektet endrer drastisk arendalittenes fysiske verden. I stedet for å jobbe direkte med oss, drøfte vår fortid, nåtid og fremtid i et komparativ perspektiv i pakt med den tiden vi lever i, prøver Arendal – ved hjelp av ingeniører og arkitekter – å presse forandringer frem.

Kunne amerikanere bygget Apollo, uten først å få menneskene til å tenke nytt? Nei. Suksess kommer sjeldent ut fra “ingenting”. Den har sin grobunn i mennesker som strever etter et mål og som reflekterer kritisk over seg selv og sin fortid – for å kunne skape en autentisk og solid fremtid.

Jeg undres. Samfunnsbygging, eller samfunnsingeniøring som den kan kalles, utføres i to dimensjoner. En er materiell – noe vi har altfor mye av, – den andre er åndelig og bør synliggjøres idémessig gjennom et intellektuelt bred og blomstrende kultur.

Kunne vi rett og slett tenke analytisk og bearbeide den åndelige, mentalitetsdannende dimensjonen først? Med hjelp av gode humanister og samfunnsvitere fra Norge og utlandet!?

Kunne vi åpne oss mentalt mot de andre regioner og folkeslag – og lære deres tankesett og så begynne å drøfte Arendals fremtid i et mer helhetlig perspektiv?

Kunne vi få en ønskelig blanding og balanse av intelligenser hos dem som bærer samfunnsbyggingsprosjekt i kommunen og allmennheten for øvrig før vi bruker “betong og stål” igjen?

Jeg tror det er klokt å bremse litt før vi fortsetter videre med sentrumsutbyggingen, for å være sikre på at vi bygger noe som vil bli satt pris på i flere hundre år fremover – at vi skaper et Arendal sentrum i et helhetlig perspektiv, og gjør “det lille skrittet fremover for mennesket”.

Sanjin Salahovic

idéhistoriker, oppvokst i
Mostar, Bosnia og Hercegovina

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 17 år siden.**