Sanjin Salahovic, styremedlem i Arendal Venstre
I den siste artikkelen min “Integreringens små røde neser” nevnte jeg Arendal internasjonale kultursenter (AIK) og mitt forslag for dets reformering. La meg si litt mer hva forslaget gikk ut på.
På den tida i 2003 sa min kone til meg at vi kom til å miste AIK hvis man ikke gjør noe. Jeg hadde tenkt på det lenge. Hun jobbet på Regnbuen barnehage og for ETC prosjekt, og jeg var ofte på huset. Jeg må si at jeg var litt naiv og ikke skjønte at altfor mye i denne byen handler om viljestyrt politikk og ofte ikke har mye med faget og analyse å gjøre. Det som var galt med AIK, var konseptet. Jeg jobbet på AIK på ETC- kontoret i to måneder vinteren 2003 og foreslo en reform.
Konseptet til AIK var, og er i dag, et nasjonalt konsept som kalles “allaktivitetshus”. Nasjonal i den forstand at den fokuserer på ressursene innenfor det lokale samfunnet. Vårt samfunn er ikke internasjonalt og har lite kulturell utveksling med samfunn fra andre nasjoner og folkeslag.
Utvekslingen jeg snakker om, følger først og fremst veien sørover gjennom Europa med Russland på flanken, i sporene til det latinske språket langs Adriaterhavet, gjennom Hellas, Tyrkia og Lilleasia der veien går videre til Asia og den arabiske verden, Afrika. De områdene er historiske steder der mye av den vestlig historie har sitt opphav. Det som bekymrer meg, er at jeg finner altfor lite forståelsen for den historien i livet her og på en måte en innebygd redsel for de områdene jeg nevner. Det bør ikke være sånn om man vil leve i fred med seg selv som en del av den større enheten som vår sivilisasjon er.
Altså, som konsept foreslo jeg at AIK skulle avstå minst 50% av sin nasjonale dimensjon til fordel for internasjonalismen i bokstavelig forstand. Det betyr at 50% eller mindre kan gi ly til alle brukere fra lokalsamfunnet, akkurat som før, men den andre halve delen bør være i stand til å opprettholde, utvikle og pleie kulturelle relasjoner med utlandet. I den jobben ville Arendals innvandrere ha den viktigste rollen. De er som ambassadører for områder, land og kulturer de kommer fra, og samtidig er de det samme for Norge og Arendal overfor områdene/landene der de bodde før.
For å være i stand til det foreslo jeg at AIK skulle bestå av 3+1 deler som kjerne, følgende “treenighet”: en liten scene for publikum på rundt 100 mennesker, et utstillingsrom, en restaurant. I tillegg skulle det være en liten innkvarteringsdel der gjestene – kunstnere, skuespillere, musikere, forfattere osv.- kunne få kost og losji den tiden de befinner seg i Arendal.
Å ha en kontinuerlig tilstrømning av kulturutøvere til og fra byen i en permanent kultur- og idémessig utveksling, ville i seg selv gjøre byen internasjonal. Det ville ikke bare gjøre livet lettere for byens innvandrere ved å gjøre dem mer attraktive, men også være nyttig for næringslivet som alltid profitterer på kontakten og aktiviteten som kulturen skaper.
AIK bør også bry seg om flerkulturell produksjon i byen, støtte den og bidra til publisering, markedsføring, bevaring og analytisk bruk av viktige produkter og ideer som innvandrere skaper i Aust Agder. Min idé om reformering av AIK var nettopp det, og AIK burde etter mitt syn i det minst ikke ignorere noe sånt.
Man kan skrive hva man vil om kulturen i Arendal, men jeg er bekymret for at den lunter litt bak de europeiske trendene. Den tiden han ble populær i Europa, kom Manu Chao, spansk – fransk engasjert musiker, til Arendal 6 måneder etter at han hadde vært i hjembyen min Mostar i Bosnia og Hercegovina.
Jeg husker en gang jeg snakket med Nils Løge og foreslo for ham det samme som jeg skriver nå om AIK og i tillegg et radioprogram for ungdom. En time per dag eller hver annenhver dag. Man bør prate med andre europeiske radio stasjoner. Vanlige spørsmål; “Hva gjør de? Hvordan kler de seg? Hvilken musikk spiller de? Og så videre”. Så blir det kanskje mer åpenhet, optimisme og færre desperate ungdommer og narkotikamisbrukere i byen.
Men tilbake til AIK. Kort tid etter at jeg sluttet å jobbe der, ble det født en café med navnet Kameleon. De som sto bak prosjektet, skjønte typisk nok ikke poenget og skapte en kafé i den nasjonale modusen jeg har skrevet om. Dens navn som i sin naivitet kanskje prøvde å bli en metafor for et “fargerikt samfunn”, beskriver i realiteten best assimileringspresset som i fravær av virkelig internasjonalisme har presset innvandrere til å “skifte farge” og bli mindre annerledes i lokalsamfunnet. Her vil jeg si at internasjonalisering faktisk er integreringssøylen, og hvis man virkelig vil integrere innvandrere, må man også internasjonalisere Arendal. Da er AIK et godt sted å begynne.
Sanjin Salahovic
idéhistoriker,
oppvokst i Mostar,
Bosnia