Da jeg ble kjent med Gunvor og Hans Günther Magelssen for noen få år siden, fikk jeg høre fra dem om demonstrasjoner i anledning forsøket på å rive bebyggelsen på Tyholmen på 1970-tallet. Hans Günther var bystyrepolitiker og i organisasjonskomiteen for demonstrasjonene mot rivning.
Jeg begynte å lure på hvordan det var mulig at noen i det hele tatt kunne prøve seg på å ødelegge Tyholmen, som for meg framstår som den bydelen som er hovedidentiteten og aller mest mentalitetsskapende i Arendal.
Jeg husker da jeg var avisbud og gikk rundt om i kommunen. Det var ikke bare avisa jeg leverte. Jeg prøvde å lære noe om Arendal ved å se på spor av ideer og menneskets eksistens i måten arendalittene hadde skapt sitt eksteriør.
Tidlig om morgen, når mennesker sover, er det hus, gater og dekorasjoner på postkasser som forteller. Alle de uttrykkene samlet seg i meg, og jeg minnes den uvanlige roen og følelsen av harmoni med fortiden som jeg følte da jeg løp rundt gjennom Tyholmens trange sovende gater.
Altså, da jeg hørte fra Magelssen at noen ville rive Tyholmen og bygge firekantete “sosialrealistiske” blokker der, spurte jeg meg selv om det var noe galt i selve resonnementet til mennesker som sto bak slike planer. Historien svevde videre da jeg leste om planene om kanalgjenåpning. Jeg spurte Øystein Bjørløw, arkitekten, om å utføre et tankeeksperiment og si meg hva han ville gjort nå hvis valget sto mellom å fylle igjen kanalene og Sanden-området eller ikke. Han svarte at han ville beholdt dem, det ville si ikke gjøre det som ble gjort.
En stemme i bystyret avgjorde Tyholmens skjebne. Jeg lurer på om det finnes noen forskjell i resonnementet fra den tiden da Arendal sto på terskelen til å gjøre store tabber, og det resonnementet som er aktuelt i dag når det gjelder utbygging av sentrum Barbu, Kunnskapshavna inkludert.
Min påstand er at det er den samme tenkemåte som fortsatt gjelder, og at ingenting er forandret. Kan grunnen være at ingen har gjort en analyse av de hendelsene i fortida, og at ingen har jobbet med et historisk kritisk sinn som kunne gi oss svar på hvor et slikt resonnement kommer fra? Eller at slike eventuelle røster ikke er toneangivende i kommunen?
Hvorfor bygger vi – og river i en frekvens av noen få tiår? Samtidig står vi foran et annet uutforsket fenomen, som etter min mening også er viktig å få svar på før man bygger i sentrum. Det handler om spørsmålet om Arendal idemessig sett er en helhetlig by, eller delt opp langs en sekulær-pietistisk akse. Svaret på det spørsmålet kunne også si oss hvorfor det er så absolutt nødvendig å bygge store boliger i Barbu. Hvorfor ikke i andre deler av byen? For eksempel i Stoa-området? Er Stoa idémessig en likeverdig del av byen, eller er situasjonen slik at byens sentrum utvikles i et kappløp med den? Og hvis vi har det kappløpet, hvorfor jobber vi ikke med en endelig forsoning mellom de to områdene, eller maktpolene, slik at vi får konsensus og fundament for en gjennomtenkt utvikling?
Sagt med andre ord er det på tide endelig å slå seg til ro ved å finne en identitet vi arendalitter kunne være fornøyd med slik at vi kan planlegge og bygge ut for hundrevis av år, ikke bare for noen få tiår, slik som praksis har vært til nå? Derfor gir jeg min stemme til park i Barbu.
Park er noe vi sannsynligvis trenger, det kommer til å vise seg hvis vi bygger den. Park er også noe som “ikke må rives” og på en måte holder situasjonen i terrenget i en “status quo” slik at kommende generasjoner som kanskje blir seg mer seg bevisst sin arendalske identitet, endelig kan finne en løsning som skal berike vår by i lang tid fremover. Vi har ikke gjort det. Vi har bygget og revet det vi har bygd. Vi har angret på det meste av det vi gjorde i byens sentrum. Nå er det på tide å gi de unge mulighet til å rette våre feil.
Sanjin Salahovic