Kronikk: På vei mot overvåkingssamfunnet

Om ikke lenge kan datalagringsdirektivet føre til at teleselskapene lagrer alle borgeres internett-og telefondata — i tilfelle du skulle gjøre noe kriminelt en gang i fremtiden. Men vi bekjemper ikke terror ved å skrittvis undergrave vårt liberale samfunn

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


Av stortingsrepresentant Gunnar Kvassheim (V)

Gunnar Kvassheim

Når personvern blir satt opp mot andre goder, viser det seg som oftest at personvernet må vike. Det gjelder også datalagringsdirektivet. Formålet er primært å bekjempe kriminalitet og terror og det ble initiert etter terrorangrepene i Madrid og London.

Direktivet pålegger internett- og teleselskap å lagre all kommunikasjonsdata, blant annet IP-adresser, inn- og utloggingstidspunkt, avsender og mottaker av e-post, telefonsamtalers varighet og hvem du sender sms til uten noen som helst mistanke om kriminelt forhold. Direktivet pålegger dessuten statene å sørge for at denne informasjonen skal lagres i minimum seks måneder. Nå arbeider Regjeringen med å gjennomføre direktivet i Norge. Venstre mener direktivet er personfiendtlig, markedsfiendtlig, unødvendig og alt for inngripende.

Til nå har hensyn til personvernet gjort at telekom-operatørene må slette trafikkdata raskest mulig. Politiet har likevel hatt anledning til å pålegge teletilbyder å lagre data når disse antas å ha betydning som bevis og det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling. Venstre mener dette har fungert bra.

Jeg er en av dem som mener at min private korrespondanse skal forbli privat, så lenge jeg ikke er mistenkt for noe kriminelt. Det å skulle lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe kriminelt bryter med liberale rettsprinsipper og griper inn i ytringsfriheten. Venstre er også skeptiske til å pålegge private selskap ansvar for enorme mengder med sensitive personopplysninger som politiet skal ha tilgang til ved behov. Informasjon om egen private korrespondanse er noe jeg selv skal eie, det er ikke noe teleselskapene skal lagre på sine servere i tilfelle jeg kommer til å gjøre noe kriminelt en gang i framtida.

Venstre innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Vi mener imidlertid at datalagringsdirektivet går alt for langt i å gripe inn i vanlige borgeres rett til privat kommunikasjon. Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen.

Vi har registrert at det inntil nylig har vært lite politisk debatt om direktivet.Venstres landsstyre tok debatten allerede i mars 2006 og vedtok en uttalelse mot direktivet. Der påpekte partiet bl.a. følgende: “Hvis regjeringen mener alvor med å ta i bruk spillerommet som ligger i EØS, må den på banen nå og ta i bruk alle tilgjengelige virkemidler for å stoppe den planlagte overvåkingen av lovlydige borgeres bruk av telekommunikasjon.”

Venstre foreslo 8. mars i fjor at Stortinget allerede da skulle gi et klart signal om at omfanget av direktivet må være så lite som mulig. Derfor foreslo vi at direktivets minimumslagringstid blir den lovlige maksimale lagringstiden i Norge. Forslaget fikk da bare Venstres stemmer, men vi fikk resten av opposisjonen med oss da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om "Eit informasjonssamfunn for alle" litt senere på våren. Rett før påske arrangerte Venstre et seminar om datalagringsdirektivet på Stortinget med over 100 deltagere hvor både Datatilsynet, Justisdepartementet, Politiet og tele- og internettbransjen fikk si sitt. De kritiske røstene var mange og klare.

Om motstanden mot direktivet er nok til å hindre at det blir implementert, gjenstår å se. Men Venstre vil fortsette å jobbe for et sterkt personvern. Vern om den personlige frihet og integritet er grunnleggende i et liberalt demokrati, og vi kan ikke akseptere at den undergraves skritt for skritt av teknologi, sløvhet, kynisme eller frykt for terror.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**