Under den andre verdenskrig var min stebestefar fotograflærling i min hjemby Mostar, Bosnia og Hercegovina. Det var i 1944, tror jeg. Han ble vervet i Titos NOVJ ( Jugoslavisk Folkelig Frigjøringsarme) og ble krigsreporter. Han fulgte med sitt kamera Peko Dapcevic’ 4. korps NOVJ som jaget tyskerne til grensen mot Italia og Østerrike.
Litt før krigen tok slutt, kom noen offiserer til tankdivisjonen hans og spurte om det var noen som ville bli pilot. Det var på den tida da Jugoslavia fikk flere Hurricane- og Spitfire-fly fra England og ville utvide sine flystyrker. Han meldte seg og fikk opplæring.
Det var noen få år før Jugoslavia viste ulydighet og sa “nei” til Stalin. Bestefar ble aldri militærpilot. Han valgte å bli journalist i Oslobodjenje (Frigjøring) – den største avisa i datidens Bosnia og Hercegovina. En periode var han sportspilot og fløy glidefly og dobbeltdekkere, men sluttet med det da han ble den første redaktøren i et dokumentarprogram avdeling på nettopp opprettet TV Sarajevo, (Bosnias og Hercegovinas kringkasting) en gang i 1960-åra.
Etter ham ble min fetter sportspilot og instruktør på motor- og glidefly. Han døde i Oslo for to år siden. Jeg vokste opp med mine flymodeller med gummistrikkdreven propell. Pilotene, deres latter og prat lyttet jeg til på flyplassens restaurant. Jeg bygget ca 30 flymodeller som ble liggende på hylla i bestefars og bestemors leilighet i Sarajevo før krigen tok alt
Flyplassen het Butmir. Det var gress på banen. Store hangarer med buet tak, med mange fly inni. Det var noe høytidelig over det å se glideflyene ligge der på skrå som slitne fugler med motorflyene stående rundt dem som “gjetere” som passet sin “flokk”. Og alle mine drømmer kretset rundt bestefars sinnbilde på frihet, følelsen av å sveve der oppe i lufta mellom hvite skyer. Jeg ble aldri pilot selv, men mine tanker ble friere av alle de forestillingene om friheten der oppe.
Jeg måtte nøye meg med å fly i tankene, men til gjengjeld var det heldigvis få begrensninger i tid og rom i geografi, historie og filosofi. Der går det også an å “fly bak skyene” og undersøke hva som ligger bak synlige fenomener, vaner, normer og aksepterte sannheter som de fleste mennesker tar for gitt.
Mange år etter det fikk jeg en ungdomsjobb som “folketeller”, datainnsamler for folkeregisteret. Det var noen få høye bygninger bebodd av offiserer, og dem fikk jeg i oppgave å dekke. Der var det en gammel mann som jeg snakket med og for å fylle ut spørreskjemaet med opplysninger. Jeg la merke til noen små flymodeller på hylla hans og fikk snudd samtalen inn på flyving. Det viste seg at han var pensjonert flyger, generalløytnant, husker jeg. Den dag i dag minnes jeg hvordan han beskrev sine første inntrykk da han ble forelsket i flyving. Det var litt før Andre verdenskrig. Han var barn og pleide å se gjennom gjerdet på flyplassen som lå rett sør for Mostar. Han beskrev følelsen av indre styrke og utfordring som brummende motorer og skyggene av flyene som kom for landing eller fløy opp over hodet hans, ga ham.
I dag spør vi oss om vi vil ha en liten, levende flyplass eller ikke? Jeg forteller min historie for å vise at utgangspunktet for tenkning om dette bør inneholde mer en pietistisk pragmatisme og tørt fokus på “ei krone eller to”.
Det finnes synlig og usynlig nytte når man tenker på framtida, og det “synlige” og “usynlige” kan ofte gripes ut fra både en materialistisk og en idealistisk tankemåte. Begge to er livsviktige. Og de beste samfunn bygges akkurat ut fra en ideell kombinasjon og balanse mellom de to livssyn. Det var ikke den amerikanske puritanske kapitals materielle fokusering, men den slaviske idealismen som først kom seg ut i verdensrommet. Det bør vi huske i dag, også når vi tenker på den lille flyplassen Gullknapps mulig tilværelse, hvis vi vil ha noen få små etterfølgere av Jurij Gagarin i vårt fylke også.
Sanjin Salahovic,
“Mobilis” – flyktning