«Det sies at det er typisk for Grimstad å tørre, og våge, å utfordre.. og samtidig se bak horisonter. En arv fra sjøfarten vår. En ramsalt blanding av mot og drømmer, eller visjoner i en moderne språkbruk. Å løfte noe mer enn seg selv.
Troen på at innsikt, refleksjon og kunnskap adler mennesket.
Det trodde Peder Dahl da han testamenterte 8000 riksdaler, en liten formue, til dannelsen av Dahlske legatskole.
Det trodde O.T. Tønnevold da han ga 1/10 av alt han eide til en teknisk fagskole, som var starten på universitetseventyret.
Det trodde 1780 innbyggere av Grimstad by, da de bygget Norges største trekirke med plass til 1000 mennesker, på byens fineste sted.
Det trodde de som bygget Aust-Agders første kulturhus på Hestetorget.
Og de som bygget FOU bygget, Ericson og Campus.
Det handler det om, mot til å løfte drømmen om det gode livet frem.
Nå har vi muligheten til å løfte enda en drøm frem. Nå kan Biblioteket, etter over 100 år i lånte lokaler, endelig få sitt eget bygg.
Å bli den møteplassen for små og store, barn og eldre, som byens første bibliotekar Crawford levde og drømte for.
For Venstre blir Biblioteket så viktig i seg selv, at den fortjener byens beste plass- et Honnørbygg til Kulturbyen Grimstad.
De nye bibliotekene ute i Europa og i Norge er vår tids oaser der de liggerer midt i menneskemylderet. Økt tilgjengelighet, dropp inn effekten, øker forbruket og dermed tilbudet. Bibliotekene blir noe mer enn rene kunnskapsformidlere, de blir arenaer for debatter og demokrati, opplevelser, ja de skaper dannelse, eller som det heter:gangs menneske.
Vi vet at barn som leses for, leser selv og styrker læringsevnen.
Vi vet at kultur og helse henger nøye sammen.
Ja i Grimstad som i andre byer er nettopp barn, studenter og eldre storbrukere av bibliotektjenesten.
Å bygge et bibliotek er jo egentlig en gladsak.
Så får vi Grimstadfolk finne tilbake til det gode fellesskapet denne byen har.
Raushet og respekt for hverandre.»