Den farlige kunsten
I dag vier jeg min side til en av Norges viktigste samtidskunstinstitusjoner, som av alle ting befinner seg i Arendal. Jeg har lyst til å fortelle dere om min jobb som kunstpedagog ved Bomuldsfabriken Kunsthall.
Jeg har lyst til å fortelle dere om de flotte elevene jeg møter på Bomuldsfabriken i forbindelse med hver eneste utstilling vi viser.
Jeg har lyst til å fortelle deg hvorfor akkurat du bør besøke Bomuldsfabriken.
Du synes kanskje det ikke sømmer seg med «reklame» på en sådan side? Du synes kanskje jeg er inhabil?
Vet du, jeg er det med glede! For hver eneste dag ser jeg hvordan kunst bidrar til undring, nysgjerrighet og lysten etter ny kunnskap. Det fortjener spalteplass.
Den stilleste gruppen jeg noensinne har vist rundt, var en gruppe voksne mennesker. Det var tyst som i graven. Med list, lempe og gode smil, forsøkte jeg å få ut et lite ord fra en eller annen – hvem som helst! Det var bare noen som hvisket forsiktig til hverandre.
Det fikk meg til å tenke på den farlige kunsten.
Jeg tenker ikke på Muhammed-tegningene, ei heller på Kjartan Slettemarks velkjente «Vietnam»-arbeid, og jeg tenker heller ikke på den strikkete giljotinen som ble utstilt på Bomuldsfabriken tidligere i år.
Det fikk meg til å tenke på frykten for det fremmede, det ukjente og det som er vanskelig å forstå umiddelbart.
Jeg må fortelle dere om en gang da tausheten raknet: – Er det greit at jeg er med på omvisningen og ikke sitter i hallen og drikker kaffe, sier en pappa under et familiearrangement. Det er så mye lettere å stille spørsmål og lure på ting, når det er barn til stede.
Holdningen om at samtidskunst bare er til for noen – de som «forstår», er dessverre utbredt. Det var befriende med en pappa som turte å ta ordet, under de beskyttende vingene til en horde barn.
For en by som ønsker å bli oppfattet som internasjonal og åpen, er Bomuldsfabriken en viktig arena for å kultivere tolerante og lekne holdninger til det ukjente.
Jeg har etter flere år som kunstpedagog, erfart at barn og unge tør å spørre når de møter kunst. Noen blir umiddelbart begeistret, noen synes det de ser er rart, noen synes det er kjedelig og noen sier de ikke skjønner noe som helst av det de ser.
De sier det høyt, og de utfordres til å utdype sin umiddelbare respons. Sakte, men sikkert, plukker vi fra hverandre et kunstverk, og sper på med litt kunsthistorisk krydder, drysset strategisk mellom ordene.
En av mine faste gjester lurer alltid på hvorfor jeg «bare» viser dem et utdrag av utstillingen. Jeg tror han kunne vært der hele dagen.
Selv opplever jeg at omvisningene blir bedre og bedre for hver klasse som kommer på besøk. Elevene åpner mitt blikk og har andre referanser enn det jeg har som voksen. Det er en berikelse for meg, at jeg kan ta med meg gode innspill til neste klasse som kommer på besøk.
Jeg glemmer ikke en jente som har besøkt Bomuldsfabriken med klassen sin ved flere anledninger. Hun sa aldri noe, fordi det viste seg at hun ikke var så stødig i norsk. Etter flere besøk, åpnet hun endelig munnen. Da kom en strøm av ord på norsk om kunstverket av den anerkjente kunstneren Bård Breivik.
En skoleklasse fra Hisøy skole, som besøker institusjonen så ofte at de nærmest kan betraktes som stamgjester, var dypt sjokkerte, da de hadde lest i Agderposten at Frp ville selge Bomuldsfabriken!
Det gleder meg stort at elevene på Hisøy var dypt sjokkerte, for noen av dem kommer til å styre byen i fremtiden.
Jeg vet i alle fall at de har rikelig med dannelse i bagasjen, og at de ikke nøler med å rekke opp hånden når de har noe på hjertet, selv om det virker både underlig og uforståelig ved første øyekast.
Jeg har for øvrig teipet Frps valgprogram fra sist valgkamp, på veggen på kontoret mitt. De vil selge Bomuldsfabriken. Når jeg tenker meg om, burde jeg nesten sendt dem en blomsterkvast, som takk for god motivasjon og inspirasjon til videre arbeid for at folk flest skal besøke Bomuldsfabriken.